UP Tilbake
Treklatreren

Treklatreren

Blant klatrere som filosof Arne Næss og meg selv er det likevel en bibelsk person som er den mest berømte. Hans treklatring ledet ham til Jesus.

Leder

Ukas leder er skrevet av Nils Kåre. Han jobber som journalist i iTro og internasjonal konsulent i NLM ung.

Ikke for å skryte, men jeg har en rekord som aldri vil bli slått.

I en klatrekonkurranse med gutta i klassen på videregående var det om å gjøre å klatre høyest opp i et nokså spinkelt furutre. Som deltager nummer to var jeg fast bestemt på å slå forrigemann, og takket være et konkurranseinstinkt som iblant er sterkere enn fornuften, tok jeg ledelsen med over en meter!

– Det var ikke jeg som begynte å klatre. Det var dere som sluttet!

Mens jeg satt i tretoppen, stolt over tanken på at ingen noensinne hadde vært så høyt oppe i treet, fikk jeg plutselig noe annet å tenke på. For det spinkle treet var ikke like klar for denne konkurransen som det jeg var.

Å høre knekkelyder under seg er ofte et dårlig tegn. Og i fritt fall mot bakken, mens jeg fortsatt klamret meg til den knekte tretoppen var det to ting som slo meg.

Det viktigste først: Rekorden min kom aldri til å bli slått! Og for det andre: Jeg hadde (tydeligvis) blitt for stor til å klatre i trær. Treklatring er en barneaktivitet.

Den norske filosofen Arne Næss likte også å klatre, både i fjell og av og til i trær. Da noen journalister spurte ham hvorfor han fortsatt drev på med en slik barneaktivitet, kontret han og sa: «Det var ikke jeg som begynte å klatre. Det var dere som sluttet».

Touché!

Treklatring for å se Jesus

Verdenshistoriens mest kjente treklatrer er likevel verken meg eller Arne Næss, men en vi kan lese om i Bibelen. Denne mannen hadde hørt om Jesus, og ville gjerne se hvem han var. Men han var liten av vekst, og klarte ikke se Jesus gjennom folkemengden. Så hva kunne han gjøre for å bli sett av Jesus, og få treffe ham?

Jeg tror ikke treklatring var vanligere blant velstående menn på denne tida enn det er i dag, og mange i folkemengden må nok ha gnidd seg i øynene da de så den svært rike overtolleren Sakkeus sittende oppe i treet ved siden av veien. Han hadde klatret opp i treet, fordi han skjønte at det var den eneste måten han kunne få se Jesus på.

En barneaktivitet ble et skritt på veien til å bli Guds barn

Og selv om det sikkert må ha vært litt ydmykende for denne mannen å bli sett klatrende i et tre, fungerte det slik han håpte. Jesus så ham, og kom på besøk til ham, og den dagen ble han frelst.

Treklatring er kanskje en barneaktivitet, men for Sakkeus var det et skritt på veien til å bli Guds barn.

Av og til må vi kanskje gjøre ting som blir sett på som rart av de rundt oss for å oppnå noe som er enda viktigere.

Kanskje er det noe som hindrer deg i å ta imot Jesus, eller å ta det neste skrittet i forholdet til ham? Er det i så fall noe du er villig til å gjøre noe med? Jeg tipper ikke Sakkeus angret på klatreturen sin.

Du vil kanskje også like:

Siste fra hver kategori