Provoserende sant

Hvis noen lyver til meg blir jeg sint. Det er så respektløst og frekt, og jeg kan kjenne det koker inni meg når jeg oppdager det. Hva tenkte de egentlig? At jeg aldri skulle oppdage det?
Løgn er provoserende, men noen ganger provoserer sannheten meg også. Eller frustrerer meg i det minste. For det er ikke all sannhet jeg trives med ved første øyekast.

Et eksempel kan  være mitt forhold til Gud. I mine øyne, et enkelt menneske – som ikke alltid tenker så langt, hadde det ikke gjort noe om Gud var veldig snill. Litt naiv og godtroende kanskje. Men selv om jeg skulle ønske det var sånn, er det jo ikke jeg som definerer Gud. Derfor kan det virke provoserende å møte en Gud som sier at jeg er en synder som ikke fikser ting uten han. Men det er allikevel sannheten. Eller det kan provosere meg når ho på talerstolen snakker om prioritering av pengene mine. Jeg vil jo ha de for meg selv. Og når en taler, som ikke kjenner meg en gang, stiller spørsmålstegn ved mitt private pengebruk – ja, da blir jeg provosert.

Sjekke det som provoserer meg opp mot hva Bibelen sier om Gud

Jeg har to  valg når jeg blir provosert. Enten kan jeg tenke at det er helt idiotisk, og prøve å glemme det. Eller så kan jeg sjekke det som provoserer meg opp mot hva Bibelen sier om Gud. Jeg tror at Bibelen er Guds ord til oss, og at Gud viser oss sin vilje gjennom den. Dermed blir ikke valget så vanskelig. Jeg går for alternativ to, og sjekker om det er sant.

Og når provoserte  Maria møter Gud i Bibelen, da finner jeg ut at ja det stemmer. Gud mener jeg er en synder – derfor sendte han Jesus (halleluja!), og han har ønsker for hvordan jeg skal bruke pengene mine. Han har faktisk en plan for hele livet mitt, og et ønske om at jeg skal leve i fellesskap med han. Også finner jeg ut at det ikke er så provoserende i det hele tatt. Det er bare med å gi meg et sant og sunt perspektiv på livet mitt.

Mer om Sannhet får du på UL. Snakkes vel der!?

Hilsen Maria Celine

Ill.foto:  Dejan Jovanovic / Fotolia