En respons jeg tror en del har møtt når de har fortalt at de er kristne, er anklagen om at kristendommen er en «pekefingerreligion». At det er en religion som retter fingeren mot alle feilene og manglene hos folk, idet den oppgitt rister på hodet og sier «Fy, fy!», mens pekefingeren beveger seg skuffet, eller kanskje sint, frem og tilbake.

Uttrykket pekefingerreligion passer egentlig ganske godt på den troa jeg har

Som kristen er  det mange innvendinger jeg gjerne skulle forsøkt og rettet på eller tilbakevist. For mange av dem er rett og slett ikke sanne, og gir et helt galt bilde av hva de kristne tror og mener. Men anklagen om at kristendommen er en pekefingerreligion er en av påstandene jeg ikke vil tilbakevise. Jeg har faktisk blitt litt fan av dette uttrykket!

Johannes Døperen pekte på Jesus

For «pekefingerreligion» passer egentlig ganske godt på den troa jeg har. Hvordan kan jeg si det? Jo, takket være Døperen Johannes. Johannes er den første evangelisten vi kan lese om i Det nye testamentet.
 Da han så Jesus pekte han på ham og sa til de som stod rundt: «Se der Guds lam, som bærer verdens synd» (Joh 1,29).

Johannes pekte på  Jesus. Det var det som var oppgaven hans.Og det er det som har vært de kristnes oppgave siden, og er det fortsatt. Å peke på Jesus for mennesker som ikke kjenner ham, og vise hvem han er.

Bruk pekefingeren til å peke på Jesus

Som Johannes skal vi som er kristne i dag være en gjeng med pekefingre. Ikke pekefingre som skuffet skal peke på alle feil og mangler hos folk, men pekefingre som er rettet mot Jesus, akkurat som skilt som peker mot noe viktig.

Derfor liker jeg at kristendommen blir kalt en pekefingerreligion, så lenge vi bruker pekefingeren til å peke på Jesus.