På bøljan blå

Det er visst en ny norsk storfilm som snurrer og går på kinoene rundt om i landet i disse dager. Kon-Tiki eller noe sånt. Hørt om den? Den sanne historien om seks karer som flettet sammen noen strå og planker til en slags jolle og suste over Stillehavet? Spennende saker.

Ok, jeg må innrømme en ting: Jeg har ikke sett den. Men jeg har hørt at den er spennende.

Uansett, det var  egentlig ikke Kon-Tiki jeg hadde tenkt å si noe om. Men den er et godt utgangspunkt. For Kon-Tiki-ekspedisjonen var jo ikke bare en spennende greie, den var også en imponerende prestasjon. Tenk det, å krysse Stillehavet (jeg vet ikke om du vet det, men Stillehavet er gedigent) gjennom både uvær og annet grums.

Men samtidig er det jo ikke verre enn at en hvilken som helst trepinne har klart det helt på egenhånd før dem. Moderne båter seiler på kryss og tvers av havene i ett sett. Så til syvende og sist visste de jo at reisen teoretisk sett var mulig (om enn ytterst vanskelig), og at alt det kom an på var evnen deres til å surre tømmerstokkene godt nok sammen til å lage en tilstrekkelig solid flåte, være smarte nok til å pakke nok proviant, og så ha en solid dose flaks med været i tillegg.

Teorien var holdbar som teori

Og det de  oppnådde var å bevise en teori (om stillehavsfolk som krysset havet og befolket Amerika for tusenvis av år siden). Altså, de beviste ikke at teorien var sann, men at teorien var holdbar som teori. De beviste ikke at det hadde skjedd sånn, men at det var teoretisk mulig at det kunne ha skjedd.

For å oppsummere: De trodde på teorien sin, basert på kunnskap om de faktiske forhold i naturen. Og til slutt beviste de ingen fakta, bare en mulighet.

Ok, nok om det.

Så de siste  dagene har jeg tenkt litt på Kon-Tiki. Og så har det fått meg til å tenke på noen andre båtturer og sjøreiser. Noen i Bibelen. Og for å si det enkelt: Der snakker vi om tro av et ganske annet kaliber. Tro uten noen basis i naturen. Og tro som beviste noe ganske mye mer enn en mulighet.

Ta Noa, for eksempel. Han bygde en gedigen båt (en kjempeprestasjon) (1. Mosebok 6-8). Men i motsetning til Thor Heyerdahl og co. var det ikke snakk om at han speidet utover et hav, eller på verdenshistoriens mest truende regnsky. Nei, han stod i solskinnet, milevis fra havet, og bygde en båt. Fordi han stolte – ikke på seg selv eller på naturfenomener, men på Gud. På Hans løfter og Hans makt. Og jommen sa jeg smør. Det ble, unaturlig nok, et superregnvær som gjorde landjorda til hav og alt mulig.

En normal storm stopper ikke bare fordi en fyr legger på svøm

Så har vi  Jona. Han satt i en båt, og det ble et ekstremt uvær (Jona 1). De ville garantert synke om det fortsatte sånn. En storm er jo et naturfenomen som man bare får håpe går over fortest mulig, ikke sant? Nei, Jona visste at det ikke var en naturlig storm. Han visste det var et tegn fra Gud fordi han trosset ordre. Så han sa fra om at han måtte kastes over bord så de andre ikke skulle drukne. Folkens, en normal storm stopper ikke bare fordi en fyr legger på svøm. Men vips, så snart Jona hadde blitt slengt over båtripa og fikk en smak av den salte bøljan blå, ble det finevær.

Og ikke minst  har jeg tenkt på Peter. Husker dere historien om all den fisken? I Lukas 5, 1-9 leser vi om at disiplene har fisket hele natten og ikke fått så mye som en laksefilet. Så sier Jesus til Peter at de skal kaste garna ut på den andre siden av båten! Kjempelur, han der Jesus.

Det var ikke sånn at disiplene hadde sittet i båtene hele natta og sett hvordan alle de andre fiskerne halte opp gedigne mengder fangst, eller at de hadde sett en svær stim som surret rundt båtene men unnslapp garnet gang etter gang. Nei, når man ikke fikk fisk på en hel natt måtte det – naturligvis – tyde på at det rett og slett ikke var mye fisk i den delen av innsjøen for øyeblikket. Sånn er det jo av og til.

Men Peter, vet du, han bare ”ok, Jesus”. Det var ingen logisk, naturlig grunn til at det skulle funke. Men Peter stolte på Jesus. (Som ikke engang var fisker av yrke. Hallo, han var snekker og forkynner!) Og oi da, plutselig var garna så fulle av fisk at de nesten sprakk.

Man vasser ikke på hundre meters dyp

Og sist men  ikke minst var det jo den gangen Peter tok turen. Altså, den gangen Peter så Jesus komme spaserende på vannet, og ville joine (Matteus 14-22-33). Peter var fisker. Altså hadde han peiling på vann. Han hadde sikkert vokst opp ved bredden av innsjøen, kunne å svømme og alt mulig. Han visste utmerket godt at voksne mannfolk ikke kunne vandre rundt oppå vannet. Man vasser ikke på hundre meters dyp. Men likevel, Jesus sa ”kom!” og Peter kom. Og Peter gikk. Oppå vannet.

Ser du tegninga?  Kon-Tiki var imponerende nok. Men alle mulige fakta som det var mulig å observere tilsa at det var mulig. Veldig, veldig vanskelig, og ganske så usannsynlig at det skulle lykkes, kanskje – men mulig. Kon-Tiki-gjengen stolte på egne evner, og på naturen, og på en teori. Og med en solid dose flaks fikk de bevist en mulighet.

Noa, Jona og Peter stolte ikke på seg selv, eller på naturen. Et helt verdenshav som kommer fossende fra oven midt inne tørre i innlandet, en storm som slutter når noen tar seg et bad, en gedigen fiskestim som plutselig dukker opp i en tom innsjø bare man kaster ut garnet på riktig side av båten? Unaturlige greier. De stolte ikke på seg selv, eller på naturen. De stolte på Gud.

Han begynte å synke fordi han begynte å tvile

Når Peter begynte å synke midtveis i rusleturen var det ikke fordi det var naturlig. Det var jo ikke naturlig at han skulle ha kommet et eneste skritt bort fra båten i utgangspunktet. Nei, han begynte å synke fordi han begynte å tvile.

Disse folka trodde.  Og så handlet de i tråd med troa si. Og dermed beviste de – ikke en mulighet, men en sannhet. Det de opplevde, fordi de gikk i tro, viste dem at Gud fantes. At Gud var den han sa at han var. Ikke at det var en mulighet for det, men at det måtte være sånn. For det var ingen annen naturlig forklaring.

Det er ikke  feil å utfordre seg selv noen ganger, som Thor Heyerdahl gjorde. Det er imponerende, og spennende, og givende. Men det er langt mer spennende, og langt mer givende, å la seg utfordre av Gud. Da slipper man å håpe på flaks. Man skal få lov til å stole på Gud istedenfor, og bli imponert av Ham. For han er faktisk til å stole på.

Ill.photo: puuikibeach på Flickr.com