Overblikk over tilværelsen

I går så jeg på live-overføringen av Felix Baumgartner sitt spektakulære rekordforsøk. Han skulle slå verdensrekorden i høyeste fallskjermhopp i fritt fall, som stod på 31,333 m. I tillegg hadde han en målsetting om å bryte lydmuren på vei ned, som første mann i fritt fall. Felix gjorde et vellyket hopp fra heliumballongen sin ifra omlag 39,000 meters høyde, og satte dermed også rekorden for høyeste bemannede ballongferd. Det er noen heftige milepæler.

Rekordholder Joe Kittinger  hadde i midlertidig begge føttene godt plantet på jorda, og ledet an teamet som sørget for at alt gikk trygt for seg under forsøket. Da Kittinger satte den forrige verdensrekorden i 1960 sa han følgende over radioen fra 31 000 meters høyde:

«As you sit here you realize that Man will never conquer space. He will learn to live with it, but he will never conquer it. Can see for over 400 miles. Beneath me I can see the clouds. They are beautiful. Looking through my mirror the sky is absolutely black. Void of anything. I can see the beautiful blue of the sky and above that it goes into a deep, deep, dark, indescribable blue which no artist can ever duplicate. It’s fantastic.»

Du, et menneske, blir plutselig ganske lite.

Det setter ting  i perspektiv når man får oppleve noe slikt. Du, et menneske, blir plutselig ganske lite. Universet er så vakkert og fargene så ubeskrivelige at det ikke er mulig for oss mennesker å gjenskape noe så ekstraordinært.

«Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingre, månen og stjernene som du har satt der, hva er da et menneske – at du husker på det, et menneskebarn – at du tar deg av det?» (Sal 8:4-5)

Midt oppi dette  fantastiske universet lever altså vi, og på samme måte som universet er Guds verk, er også vi skapt av Gud. Han som skapte himmelen ved sitt ord og himmelens hær ved sin pust (Sal 33:6), han som formet det faste landet med sine hender (Sal 95:5), han som bestemte at solen skulle lyse om dagen og månen og stjernene om natten (Jer 31:35), denne samme Gud er det som har skapt deg og formet deg i mors liv (Sal 139:13). Han kjenner deg så godt at han vet nøyaktig hvor mange hårstrå du har på hodet (Luk 12:7), og sendte sin sønn for å dø for deg, slik at du skulle få evig liv (Joh 3:16).

Kom, la oss juble for Herren

Hvordan skal vi  da respondere på dette? Jeg drar frem et forslag fra salmene: «Kom, la oss juble for Herren, hylle vår frelses klippe! La oss gå fram for ham med lovsang, hylle ham med sang og spill! (…) Kom, la oss knele og kaste oss ned, bøye kne for Herren, vår skaper! For han er vår Gud, vi er folket han gjeter, flokken i hans hånd. Ville dere bare høre hans røst i dag!» (Sal 95:1-2, 6-7).

Hvis du ønsker få satt ting enda mer i perspektiv, anbefaler jeg denne videoen på det varmeste:

Foto: bulliver@flickr