UP Tilbake
Fotsporene

Fotsporene

Første gang jeg sa noe på et kristent møte, leste jeg fortellingen "Fotsporene". Det er en flott fortelling, men samtidig er det noe med den jeg synes er veldig rart.

Leder

Hver mandag publiseres en lederartikkel på iTro.

Denne er skrevet av Nils Kåre, som jobber i iTro-redaksjonen.

Jeg husker godt den første gangen jeg skulle si noe på et kristent møte.

Det var med tydelig nervøse fottrinn en ung mann med altfor langt hår nærmet seg talerstolen på Kvitsund en søndag på begynnelsen av 2000-tallet.

Jeg hadde blitt bedt om å dele et åpningsord med forsamlingen, og i et svakt øyeblikk hadde jeg svart ja, selv om hver fiber i kroppen min skrek det motsatte, og jeg hadde angret omtrent hvert minutt de siste to dagene.

Heldigvis hadde jeg ikke så lenge før hørt en fortelling jeg ville dele med forsamlingen, det var tross alt tryggere å lese opp noe noen andre hadde skrevet enn å finne på noe selv. Fortellingen blir ofte kalt «Fotsporene»:

Fotsporene

En natt hadde  en mann en drøm.
 Han drømte at han spaserte langs stranden sammen med Herren. Over himmelen kom bilder fra livet hans til syne.
 For hvert bilde han så, oppdaget han at det var to par fotspor i sanden
, det ene var hans egne, og det andre var Herrens.

Da det siste bildet fòr forbi over himmelen,
 så han tilbake på fotsporene i sanden. 
Han la merke til at mange ganger i livets løp var det bare ett par fotspor. 
Da oppdaget han også at det var de gangene da livet hans hadde vært vanskeligst og mest smertefullt.

Dette forsto han ikke, så han spurte Herren: 
»Herre, du sa engang at da jeg bestemte meg for å følge deg, 
ville du alltid gå med meg og aldri forlate meg. Men nå ser jeg at da min nød var størst og livet var vanskeligst å leve, 
da er det bare ett par fotspor. 
Jeg forstår ikke hvorfor du forlot meg da jeg trengte deg mest?”

Da svarte Herren: «Mitt kjære og dyrebare barn! 
Jeg elsker deg og ville aldri forlate deg.
 De gangene i livet ditt da prøvelsene og lidelsene dine var størst, og du bare kan se ett spor i sanden,
 det var de gangene jeg bar deg i armene mine.»

Skal jeg anklage Jesus??

«Fotsporene» er en  flott fortelling om hvordan Gud er med oss, også i vanskelige tider. Dette er godt å vite, og jeg har selv opplevd at det er sant. Gud er tro mot sine ord, og han har vært med meg i vanskelige situasjoner og perioder.

Likevel er det én ting jeg synes blir litt rart med denne fortellingen. Egentlig ganske absurd faktisk. Og det er tanken om at når jeg og Gud har sett tilbake på livet mitt, er det jeg som skal komme med en anklage mot Ham! Nokså frimodig, og vi kan kanskje litt forsiktig kalle det en skivebom.

For etter å ha sett alle mine feiltrinn, alle mine egoistiske handlinger, alle mine løgner og skitne tanker, så tror jeg ikke en anklage mot Gud ville vært min første tanke. Jeg tror nok at jeg rett og slett ville forholdt meg ganske taus etter denne pinlige kinoforestillingen på himmelen.

Jesus tilbyr meg å «bytte liv» med ham

Heldigvis er virkeligheten litt annerledes. Det er Jesus som tar initiativet. Og han kommer ikke med dom eller anklage, selv om dette hadde vært på sin plass. Han kommer med nåde, og tilbyr meg å «bytte liv» med ham, slik at når dommen en gang kommer, så ser Gud Jesu fullkomne liv når han skal dømme meg.

Jesus har allerede tatt den straffen jeg skulle hatt for livet mitt, for syndene mine, for opprøret mitt mot Gud. Det er dette som er nåden, at jeg bare skal få ta imot det Jesus vil gi meg. Og livet hans egner seg en del bedre for en kinoforestilling på himmelen enn det mitt liv gjør…

Siste fra hver kategori