Flis og bjelke

Jeg er en synder. En ganske kreativ synder, til og med. Jeg er skikkelig god til å variere. Samtidig er det noen synder jeg tenker mer over enn andre. Noen synder får meg virkelig til å føle meg skitten og ond. De fører til øyeblikkelig anger og bønn.

Mange andre ting  har langt mindre effekt på samvittigheten. Egentlig burde det gjøre meg langt mer skamfull.

Et eksempel er  vonde tanker og ord om andre mennesker. Venner, familie, fremmede på gaten. Om du hadde konfrontert meg med det og sagt at det var baktale, ville jeg kjapt gått i forsvarsposisjon. Nei da, det er bare objektive observasjoner! Eller saklig argumentasjon. Det er ikke engang tale! Jeg tenkte det jo bare for meg selv…

Jeg vil ikke være den personen

Men jeg liker  det ikke. Jeg vil ikke være den personen – han som ser på seg selv som bedre enn andre. I alle fall visse andre.

Og så er det jo synd. Brudd på Guds bud, et hammerslag mot naglene i Jesu hender på korset.

”Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til?»
(Matt. 7,3).

I det siste  har jeg begynt med noe. Det er enkelt, snertent, lett å huske og effektivt:

Når jeg tar meg selv i baktale – eller baktanke, eller den minste antydning til den slags uhumskheter – sier jeg til meg selv: ”Flis og bjelke”. Kort og greit. Og så gjentar jeg det. Igjen og igjen, som et mantra.

Vet du? Det  funker. Det har hjulpet meg, i alle fall – kanskje det kan hjelpe deg også?

Ill.foto:  Fotolia.com

nbsp;