«Det viktigste er å vite at noen er glad i meg»

Det begynte med en trist, men ventet nyhet. Min gode veileder og følgesvenn, Gunnar Elstad sovnet stille inn «rett før lyset skulle bryte mørket» som en av hans venner så fint skrev. Gunnar måtte gi tapt for sykdommen.

Det som fulgte utover dagen gjorde imidlertid at jeg ble fylt med takknemlighet for å ha kjent en mann helt utenom det vanlige. «Det er mange tøffe gutter som gråter i dag, noe Gunnar selv ville gledet seg over», skrev en god kamerat av meg.

Han har helt rett. Gunnar ville elsket det.

Ikke fordi vi gråt over han, men fordi han har brukt så utrolig mange timer av sitt liv på å hjelpe så mange av oss til å bli kjent med og trygg på de følelsene som er der inne.

Til å bli trygge på oss selv.

Det viktigste

Da jeg besøkte han på sykehuset før jul avtalte jeg et intervju når han kom hjem og var blitt bedre. Jeg ville gjerne vite mer om hva han satt igjen med etter alle disse årene med veiledning og som sjelesørger.

Jeg fikk en liten smakebit da jeg spurte om hva han mener er det viktigste.

– Det er egentlig så banalt og enkelt at du nesten ikke vil tro det. Det viktigste for oss mennesker er å vite at det er noen som er glad i meg, sa Gunnar.

Dessverre fikk jeg aldri gjort resten av intervjuet før han ble dårligere igjen, men det lille jeg fikk med meg skal jeg prøve å huske resten av livet.

Det viktige er å vite at det er noen som er glad i meg.

Hørte på alt

Kanskje var det nettopp det som gjorde relasjonen så mange av oss hadde til Gunnar så unik. Vi visste at han var glad i oss.

I trygge rammer, til en voksen mann med taushetsplikt og det som føltes som all tid i verden til å lytte, fortalte jeg om de mest personlige ting. Den innerste skammen, de dype lengslene, de tingene jeg ikke mestrer og det som gjør meg oppriktig sint.

Tvil, troskrise, livskrise.

Utbrenthet, depresjon eller kjærlighetssorg.

Gunnar hørte på alt, men han kom aldri med fordømmelse. Han lo aldri av det jeg selv syntes var latterlig. Om jeg følte meg som en pyse og en pingle, fikk jeg en følelse av at Gunnar så meg som sterk og som en mann.

Han ble aldri redd. Gunnar kunne virkelig utfordre, om jeg rømte med blikket så fulgte han etter umiddelbart.

Det er krevende å jobbe med seg selv. Hvis noe ble vanskelig kunne Gunnar legge en hånd på skulderen som sa at «dette går bra. Jeg er her».

Fra ungdom til voksen

Alt dette skjedde mens jeg var i 20-årene. Du synes kanskje det er rart med en mann i den alderen som har behov for noe sånt. Facebook-veggen min sist torsdag forteller meg at det er mange som har hatt det som meg.

Livet ER av og til veldig vanskelig. Det ER normalt at det er utfordrende å gå fra ungdom til voksen, fra gutt til mann.

Se det gode i alle

På sykehuset bemerket han at sykepleierne nok noterte at på dagtid fikk han mye besøk av damer på sin egen alder (misjonskvinnene er flinke til å gå på sykebesøk til en gammel pastor), mens det på kveldstid rant det inn med unge menn som ville vise at de bryr seg.

Vise Gunnar at de er glad i han.

Vi spurte hvordan han har klart å bli så glad i så mange. Hvor hentet han all omsorgen og kjærligheten fra?

For en gangs skyld var det Gunnar som ble blank i øynene. Han sa at han hadde innsett det at han ikke kunne hjelpe noen om han ikke ble glad i dem, og fortalte om en episode da han hadde forstått at det bor noe godt i alle.

Det var det han alltid prøvde å se etter.

En annen rikdom

Da Facebook-meldingene fortsatte å poppe opp spurte jeg meg selv hva det vil si å være rik, hva vil det si å ha lyktes i livet?

Gunnar svømte ikke i luksus. Han var ikke gift og hadde ingen barn, men jeg tror ikke det finnes noen i Norge med flere sønner.

Han hadde sett dem, anerkjent dem og vært glad i dem. Da han døde hadde han berørt og velsignet livet til hundrevis av oss.

På sine nesten 70 år fikk han bety mer for flere enn 70 av oss andre vil klare til sammen.

Kan man egentlig bli rikere?