Leder 6 millioner unge etiopiere

Han er ikke alene lenger. Immanuel har en bror. Wondm betyr «bror», agegn betyr «har fått». Navnet mitt betyr «Har fått en bror».

– Vi navngir folk etter begivenheter og ting som har skjedd: «Hvorfor har familien kalt deg det?», pleier folk å spørre hverandre. Så må man forklare.

En eldgammel tradisjon

Den 32 år gamle trebarnsfaren Wondmagegn Udessa Bidire, er leder for barne- og ungdomsarbeidet i Mekane Yesus-kirken i Etiopia.

Han er fra den største etniske folkegruppen i landet, kalt Oromo. De har et styringssystem de kaller «Gada». Det bygger på kunnskap og erfaringer oromofolket har tilegnet seg fra generasjon til generasjon, i hundrevis av år.

– Systemet regulerer økonomi og sosiale og religiøse aktiviteter. Det går på konflikthåndtering, forsoning og vern for kvinners rettigheter, forteller Wondmagegn, og sier hensikten er moralsk veiledning og samhold.

– Det viser oss hvordan vi skal forholde oss til samfunnet rundt oss, familien, miljøet, regler, beskyttelse av barn og mødre, og om hvordan vi kan leve i fredelig sameksistens, fortsetter Wondmagegn.

En allmektig Gud

Den etiopiske ungdomslederen har grunn til å være stolt av kulturen sin. Gada ble satt på UNESCO sin verdensarvliste, som en del av «menneskehetens immaterielle kulturarv». Men det er tydelig hva som skaper størst iver i Wondmagegn.

– Oromofolket tror på én allmektig Gud, Waaqa. Han er skaperen av universet og ansvarlig for alt som skjer med oss mennesker.

Jeg vil gi dem Guds Ord og det frelsende evangeliet om Jesus Kristus

Wondmagegn beskriver hvordan oromofolket ser på Waaqa.

– Waaqa er den som var før alt. Han er allvitende. Udødelig. Full av nåde. Allmektig. Uovervinnelig. Han er sannhet. Han er hellig. Ingenting er umulig for Han.

Oromofolket tror på én allmektig Gud, men Wondmagegn, sier hans kall er å forkynne dem Guds spesielle åpenbaring av Jesus Kristus gjennom Den hellige skrift.

– Jeg vil gi dem Guds Ord og det frelsende evangeliet om Jesus Kristus, sier Wondmagegn.

Leder for 6 millioner

Wondmagegn er ungdomsleder i verdens største lutherske kirkesamfunn. Mekane Yesu-kirken har 10,404,128 medlemmer, ifølge The Lutheran World Federation.

Du leste riktig.

Og det som er aller kjekkest – Norsk Luthersk Misjonssamband var med å starte kirken i det Herrens år 1959.

Mekane Yesus er resultatet av deres misjonsarbeid, og jeg er resultatet av misjonens frukt i Etiopia

Den karismatiske unge mannen med smilet og solbrillene, kommer fra Misjonssambandets kjerneområde i Etiopia, det vil si i sør – og i vest, og han er takknemlig.

– Mekane Yesus er resultatet av deres misjonsarbeid, og jeg er resultatet av misjonens frukt i Etiopia, sier han og forteller om hvordan foreldrene hans møttes:

– Min far, Udessa Bidire, var gartner i hjemmet til de norske misjonærene Odd og Karin Rannestad. Der møtte han min mor Lothu Deco, som da var hushjelp hos misjonær Elsa Lindtjørn.

Lang historie kort. I dag er Wondmagegn ungdomsleder for cirka seks millioner barn og unge, i kirken foreldrene fikk som sitt åndelige hjem da de tok imot Jesus.

Motstridende interesser

Men faren, som etter hvert ble menighetsleder, og som har vært med å starte et titalls menigheter rundt om i landet, var ikke umiddelbart tilhenger av Wondmagegns pastorale drømmer.

– Han mente jeg burde ta master i økonomi, sier Wondmagegn om hvordan faren reagerte da sønnen sa han ville studere teologi.

Jeg, far og ledelsen i kirken satte oss derfor ned og snakket sammen.

Faren mente det ville være vanskelig å få seg kone og barn uten at han først hadde sikret seg økonomisk. Dessuten hadde han ambisjoner om at sønnen skulle få en høytstående posisjon i politikken. Jobbe i kirken kunne han gjøre på fritiden.

– Jeg, far og ledelsen i kirken satte oss derfor ned og snakket sammen. Vi ble enige om at jeg skulle studere teologi på deltid. Ved siden av tok jeg en master i organisasjonsledelse.

Guds vilje til suksess

I dag har Wondmagegn fått i pose og sekk. Han er ikke politiker, men han har to mastergrader. Én i økonomi og én i teologi, og med tiden skal han ta doktorgrad i teologi. Kone og barn har han også fått.

– Suksess er når vi følger Guds stemme, sier Wondmagegn.

Slagordet vender han stadig tilbake til.

– Hvordan vet du når du følger Guds stemme?

– Først må jeg be, og når Gud svarer, får jeg indre fred og glede. Iblant får jeg også bekreftet det jeg kjenner på gjennom kirkens prester og ledere, som er som Guds profeter. De er ikke ordinert til det eller noe sånt, men de har profetiens gave.

Wondmagegn gjør en kort oppsummering.

– Bønn, profetiske ord og indre fred. Ja, disse tingene lytter jeg til.

Moderkirke og reformasjon

– På hvilke områder i livet har du tatt feil eller endret synspunkt?

Wondmagegn setter seg tilbake.

– Jeg husker ikke.

Han ler. Til slutt dukker noe opp.

– Før regnet jeg de ortodokse kristne som ikke-troende, hedninger. Jeg tenkte at de ikke kjente Kristus, at de ikke var født på ny. Slik tenker jeg ikke lenger.

I dag kaller han den ortodokse kirken, de som holder til nord i Etiopia, for moderkirken.

Før regnet jeg de ortodokse kristne som ikketroende, hedninger

– Men de trenger en reformasjon, sier pastoren.

– I dag er jo reformasjonsdagen, tuller han, og tenker jeg vet at det var 31. oktober for 507 år siden at Martin Luther hang sine berømte teser opp på en dør i Wittenberg.

Jeg ler med, for ikke å tilkjennegi min egen uvitenhet.

Respekter de eldre

Wondmagegn er opptatt av å vise respekt for eldre. Da tenker han ikke først og fremst på avdøde teologer fra Wittenberg, men enhver gammel mann på bussen.

– Hvis du ser en gammel mann på bussen, kan du ikke sitte. Da må du reise deg, i tilfelle han vil sette seg.

Eller.

Hvis du ser en gammel mann på bussen, kan du ikke sitte. Da må du reise deg, i tilfelle han vil sette seg

– Når du hilser på noen som er eldre enn deg, støtter du opp armen du skal hilse med. Da legger du venstre hånd under albuen på den høyre.

– Slik, sier han, og viser.

Wondmagegn illustrerer med et fast håndtrykk. Han fortsetter.

– Man må heller ikke glemme å benevne dem i flertall, for da viser man dem ære.

– Hva betyr respekt for deg?

– Jeg har lov til å være uenig med noen og uttrykke uenighet, men jeg gjør det likevel ikke, på grunn av alderen deres. Det handler om anerkjennelse.

Hagen og eplet

Enkelte kutymer kjenner vi igjen fra norsk kultur, men Wondmagegn har mer til felles med det norske folk.

«Eple».

Da vi var barn pleide vi å kalle det «eple», for det var det misjonærbarna sa

Pastoren ler, for vanligvis kaller han det «apple». Nå går han rundt i hagen der den unge familien Rannestad en gang kan ha drømt om Etiopia. Da kommer minnene tilbake, duggfriske som eplene på trærne rundt oss.

– Da vi var barn pleide vi å kalle det «eple», for det var det misjonærbarna sa, sier teologen, som kaller seg frukten av misjonens arbeid i Etiopia.

I høst var han i Norge for å hilse på gamle misjonærvenner. Men mest for å gi oss evangeliet tilbake.