UP Tilbake
På bunnen av havet, på bunnen av livet

På bunnen av havet, på bunnen av livet

De står i vannkanten. En diger sjø foran dem, rasende egyptere bak dem. Gud hadde lovet å ta seg av israelittene, men dette så farlig hjelpeløst ut!

Mitt vitnesbyrd

Marte Brennsæter er19 år, og kommer fra Moi i Rogaland. Iår går hun på TeFT Skole i Øst-Afrika.

Hadde jeg stått der i vannkanten ville jeg nok ha ropt til Gud: "Å Gud, vær så snill å sende en båt, så vi kan komme oss over vannet!"
Nei, Gud sendte ingen båt.


Eller: "Vær så snill Gud, lag en bro så vi kan gå over til andre siden!"
Nei, Gud bygde ingen bro.


Eller: "Gud! Gjør et under, la folket ditt få gå på vannet!"
Nei, Gud lot dem ikke gå på vannet.

Gud jobber på måter vi ikke har mulighet for å forutse. Han overrasker

Det Gud gjorde  var større og mer merkelig enn jeg kunne forestilt meg i hvert fall. Han delte vannet (2 Mos 14,22). "Og Israels barn gikk midt gjennom havet på tørr grunn. Vannet stod som en mur på deres høyre og på deres venstre side." Gud jobber på måter vi ikke har mulighet for å forutse, eller forstå. Han overrasker!

Men, jeg tror ikke israelittene klarte helt å glede seg over det som skjedde der og da. Se det for deg. De går midt nede i vannet, og på hver side strekker det seg en flere hundre, kanskje tusen, meter høy mur av vann. Tenk så utrolig lite som skal til for at den veggen raser sammen, det er jo bare vann! Og hvis den veggen brister, så dør vi! Det er lett for oss mennesker å tenke sånn.

Vi er mennesker, og vi blir redde

Jeg vet at  vi mennesker opplever nedturer og vanskelige perioder i livene våre. Jeg har vært der selv også. Jeg har følt meg helt på bunnen av livet. Og jeg vet at jeg ikke er alene.

Vi ser ingen vei ut av problemene, sykdommen, livssituasjonen osv. Vi ser gigantiske murer på alle kanter, vi er på bunnen av havet. Og vi går med en trykkende og forferdelig frykt for at absolutt alt rundt oss skal rase sammen. Og vi føler at hvis alt raser sammen rundt meg nå, så er jeg ferdig.

Da klarer jeg ikke mer! Og det er lov å føle det, og det er ingen ukristelig følelse. Vi er mennesker, og vi blir redde. Men vet du hva? Uansett hvor redde, engstelige og langt nede vi er, så er vi Guds folk i dag. Og Gud har lovt å ta seg av oss. Han vil gå med oss gjennom alt.

Kjemp imot den menneskelige frykten, og løft blikket

Den Gud som  ledet sitt folk gjennom ørkenen og over Rødehavet, han leder sitt folk i dag.

Han gav dem ingen båt. 

Han bygde ikke bro for dem. 

Han lot dem ikke gå på vannet. 

Men han gikk sammen med dem – på bunnen.

De var på  bunnen, men de var ikke alene. Og selv om murene stod høye på hver side av dem, og de sannsynligvis var livredde, så var fortsatt linjen oppover åpen. Der kunne de se himmelen og skyene.

Vi havner på bunnen av og til, og det er ikke lett i det hele tatt. Men linjen oppover er åpen. Og selv om vi er på bunnen, så går Han med oss. Det er ikke alltid vi kan føle det, men vi kan vite det, for Gud har lovet det. Kjemp imot den menneskelige frykten, og løft blikket! Han går med.

Foto: Moyan_Brenn / flickr.com

Siste fra hver kategori