I går gråt jeg

Jeg var på vei hjem ifra skolen, og der ti meter lengre fremme sitter det en kvinne på en pappbit med teppe godt tullet rundt seg. Hun ser sliten ut. Jeg kikker på henne mens jeg går, tror jeg at hun er en tyv, en som har valgt å sitte der, en som er en del av et kriminelt miljø, en som er organisert?

Jeg ser hun løfter hånden opp mot ansiktet, det ser ut som hun tørker en tåre. Er det skuespill – for å få folk til å synes synd på henne?

De slitne øynene, de slitte klærne setter seg i meg. I det jeg går forbi, blir jeg enda en av alle de støvlettene hun ser den dagen, enda et par av de tusen menneskene som passerer henne hver eneste dag.

På vei imot gangfeltet snur jeg, jeg har en 100 lapp i jakkelomma. Idet øyeblikket går det opp for meg hvor lite de 100 kr betyr for meg. Jeg snur og går i retning dama jeg gikk så likegyldig forbi.

Igjen passerer jeg henne og later som ingenting – mye mennesker gjør at jeg ikke kommer helt til henne. Jeg står og venter noen meter unna. Menneskefrykten sitter hardt i meg.

Kjenner jeg gråter på innsida over en maktesløshet og en likegyldighet som jeg alt for ofte bærer

I det jeg setter meg på huk ved henne og hun løfter blikket opp mot meg skjer det noe – to mennesker møtes. Hun løfter koppen opp mot meg, men jeg tar henne i hånden og legger pengelappen der. Hun ser opp mot meg og gråter – og tar hånden min hardt og legger hodet mot den. Jeg stryker henne forsitkig på hodet og på kinnet som et lite barn. – Jeg gråter. Jeg får lyst til å klemme henne, snakke med henne – men språket strekker ikke til. Men det øyeblikket vi delte den mandags ettermiddagen varmet meg mer enn noe ord.

Jeg forlater henne der på gaten – jeg kjenner jeg gråter på innsida over en maktesløshet og en likegyldighet som jeg alt for ofte bærer.

Hva om det var min mor, min søster – det stikker på innsida. Et sted i denne byen, eller i et annet land har hun kanskje noen på min alder. Hva drømmer hun om tro?

Ill.foto: Tiago Salgado på flickr