Hvem vil vel ha bøter?

Jeg har akkurat undervist min siste etikktime som lærer på Bibelskolen i Grimstad, hvilket bød på noen interessante avsløringer.

Vi snakket om hverdagsetikk, om små og store verdivalg som du og jeg forholder oss til daglig. Blant temaene var banning, baktalelse, råkjøring og ulovlig nedlastning.

Hvem ønsker vel bøter?

Den mest interessante bekjennelsen kom da jeg spurte klassen, som ganske unisont gav uttrykk for at de strømmet eller lastet ned innhold fra ulovlige tilbydere på internett: Dersom du ble overbevist om at aktiviteten var ulovlig, ville du fortsatt med nåværende praksis? Etter fem sekunder med søkende blikk og spent stemning rakk en tredjedel til slutt opp hånden. De skal ha for ærligheten!

Pipen fikk imidlertid en annen lyd da straff kom inn i bildet. Ingen svarte at de ville bedrevet ulovlig nedlastning dersom de ville blitt straffeforfulgt.

De fleste som kjører bil kan gjenkjenne seg i logikken, i hvert fall de av oss som har en tendens til kraftig nedbremsing foran fotobokser. Hvem ønsker vel bøter? De færreste ville nok heller ikke praktisert selvforherligende baktaling på andres bekostning dersom vedkommende person var til stede og konsekvensene av ugjerningen ble ektefølt.

Fra egosentrisk til andresentrisk

Det er noe med straffens smertefulle konsekvenser som får oss til å stoppe opp og tenke; er det virkelig verdt det? Slik sett er det et nyttig virkemiddel for å oppnå ønsket effekt, en mer moralsk handlende person.

Rettferdig straff har også den egenskapen at det gir anledning til oppgjør. Dersom du er skyldig, er det først og fremst befriende med oppgjør. Om du er moralsk eller juridisk skyldig uten å få gjort opp for overtredelsen din, vil skyldfølelsen sannsynligvis bli en klamp om foten, forutsatt at du er klar over din skyld, som bringer oss tilbake til klassen min og den ulovlige nedlastningen. Hva motiverer en håndfull bibelskoleelever til bevisst å ville bryte loven og handle umoralsk? Fordi alle andre gjør det? Fordi de mener seg berettiget?

Uansett svar, så avdekker problemstillingen også straffens tilkortkommenhet. Frykt for konsekvenser kan kanskje få oss til å handle moralsk, men den gjør oss ikke uten videre til mer moralske mennesker. Det blir vi først når vi trer ut av sentrum for vår egen tilværelse og lar Kristus tre inn.

Kristus beveger oss fra egosentrisk til andresentrisk, fra isolasjon til fellesskap og fra frykt til glede. Kristus underkjenner ikke betydningen av rettferdighet og straff, men lærer oss betydningen av at han har gjort opp.