Verden brenner!
...eller gjør den egentlig det?
15. februar 2017
I disse dager florerer demoniserende og bombastisk retorikk i den politiske verden. Hvis vi lytter til figurer som USAs president Donald Trump, blir vi servert et bilde av en virkelighet som er mørk, brutal og sjofel, herjet av alt fra kriminalitet til ”hellig” krig mellom islam og kristenheten.
Andre ser Trump selv som et tegn på at en lang glansalder er omme, og at vi har ankommet begynnelsen på slutten, med tredje verdenskrig, atomvinter og verdens ende på menyen. Hva skal vi som kristne si til alt dette?
Vi må besinne oss
I møte med temaer som disse gjør vi lurt i å besinne oss. På den ene siden må vi være ærlige om at verden faktisk er preget av det vonde. Det er Bibelen helt tydelig på, og det levner heller ikke verdenshistorien noen tvil om – selv gjennom de påståtte ”glansdagene” de siste tiårene har representert for deler av verden.
Hysterisk frykt bærer ingenting godt med seg.
Der kriger og voldsomme samfunnsmessige omveltninger utvilsomt er tragiske fenomener, er de med andre ord også helt ”normale” i et verdenshistorisk perspektiv. De fungerer på mange måter som historiens drivstoff, om du vil. Slik sett kan vi jo ikke utelukke en tredje verdenskrig, for eksempel, men det er samtidig lite hensiktsmessig å ta hver dårlige nyhet som nok et bevis på at verden går åt skogen.
Vi er i det minste neppe de første som har tenkt slik.
Demme opp mot hysteri
Samtidig betyr ikke vondskapens ”normalitet” at vi skal bagatellisere den. Tvert i mot. Det er ingenting ”greit” med å trampe på samfunnets svakeste, med trakassering og ydmykelse av muslimer, med forfølgelse av kristne, med ”alternative fakta,” med terror, rasisme eller krig.
Som kristne burde dette stå klinkende klart for oss.
Slik frykthausing bringer bare med seg et desto større potensiale for lidelse og elendighet, og ingen av partene fortjener vår drahjelp.
Nei, grunnen til at et nyansert syn på det vonde i verden er nødvendig, er for å demme opp mot hysteri. For hysterisk frykt bærer ingenting godt med seg. For det første er det jo nettopp en slik reaksjon ytterliggående grupper med lite godt for øye søker for å mobilisere følgere til sin sak.
Overdreven fremmedfrykt og islamofobi (senest i form av amerikansk lovgivning) går for eksempel langt i å bekrefte IS’ propaganda om at muslimer er uønsket i Vesten, mens hvert angrep gruppen står bak likeså ”bekrefter” Trumps dystre analyse. Slik frykthausing bringer bare med seg et desto større potensiale for lidelse og elendighet, og ingen av partene fortjener vår drahjelp.
– Vi må strebe etter å følge Paulus’ formaning
På den ene siden har hysteri lite godt for seg rent politisk sett, og på den andre har vi som kristne da vitterlig også langt bedre ting å frykte enn fremmede eller verdens politiske fremtid? Verden er rebelsk, men vi er da sannelig alle opprørere! Da er en bedre respons å strebe etter å følge Paulus’ formaning om å legge vinn på ”[…]alt som er sant og edelt, rett og rent, alt som er verdt å elske og akte, alt som er til glede og alt som fortjener ros[…]” (Fil. 4:8).
Som mye klokere kristne enn meg har sagt, er det jo her vårt håp er forankret; i Jesus, kongenes Konge – ikke i omskiftelig politikk og verdenshistoriens gang.
Dessuten setter jo ikke Bibelen bare jordens alvorlige diagnose, men presenterer også Guds løsning. Som mye klokere kristne enn meg har sagt, er det jo her vårt håp er forankret; i Jesus, kongenes Konge – ikke i omskiftelig politikk og verdenshistoriens gang. Bibelen inneholder jo flere innslag av ”frykt ikke” enn det er dager i året, og Jesus selv har stadfestet at Ham ikke bare er gitt all makt i himmel og på jord, men at Han lover å gå med oss alle dager inntil verdens ende.
Samme hva fremtiden måtte bringe skal vi da ikke trenge å frykte.
