Da en av verdens ledende ordbokleverandører tradisjonen tro skulle kåre årets ord for 2016, falt valget på det relativt ferske uttrykket ”post-truth.”

Selv om det kan lyde som om ordet beskriver en virkelighet der sannhet ikke lenger eksisterer, refererer det heller til en virkelighet der sannhet ikke er spesielt viktig lenger.

Mer spesifikt har adjektivet blitt brukt til å beskrive politikk der følelser, fordommer og populære oppfatninger øver større innflytelse på folks meninger enn objektive fakta.

Hvis det er ett ord som definerer året som var, er det derfor kanskje nettopp ”post-truth.” Det er det i det minste lett å konkludere med når vi ser på hvordan sannhet måtte vike for ”alternative fakta,” ”fake news” og andre usannheter i debattene rundt Storbritannias exit fra EU, og USAs presidentvalg.

Hånd i hånd med en voksende mistillit til etablerte autoriteter byr disse utviklingene utvilsomt på et utall utfordringer. Enkelte politiske kommentatorer går til og med så langt som å spørre hvordan vi i det hele tatt skal makte å ”gjenvinne sannheten,” eller bevege oss ut av denne tilsynelatende alternative virkeligheten. Men er situasjonen virkelig så dyster?

På jakt etter noe ekte

Det er utvilsomt problematisk at mange mennesker i dag har mistet tilliten til politikere, journalister, eksperter eller andre som av forskjellige grunner sees for å være i samfunnets toppsjikt. Hva denne mistilliten skyldes strides de lærde om, men et av resultatene er at beviselige fakta har sunket dramatisk i kurs blant mange.

Naturlig nok blir alternativet da å søke svar og forklaringer i diverse konspirasjonsteorier eller ”alternative fakta” (usannheter forkledd som fakta eller oppfatninger). På den ene siden er jo ikke dette nødvendigvis overraskende, i og med at vi lenge har blitt fortalt at ”vi alle kan ha hver vår sannhet.” Men på den andre skal vi kanskje likevel unngå å konkludere med at denne skepsisen betyr at folk ikke lenger bryr seg.

Diskusjoner mellom personer som er uenige om hvorvidt fakta faktisk betyr noe, er så klart rimelig meningsløse, men problemet er definitivt ikke at folk har gått tom for meninger. Tvert i mot vitner kanskje heller dette jaget etter ”andre svar” om en mye dypere prosess; om lengtende mennesker på jakt etter noe eller noen som oppleves som ”ekte” i en stadig mer omskiftelig verden.

Denne lengselen må vi kristne ikke være døve til.

For vi kan være sikre på at utspekulerte politiske figurer vil sirkle som gribber over disse, med lokkende løfter om at det endelig har kommet noen som ”tør å si det som det er.” Mange vil bite på, og alle vil bli skuffet.

Sannheten slår tilbake

Samtidig kan det på den andre siden ironisk nok se ut til at all oppstanden rundt post-truth-fenomenet er i ferd med å gjøre sannhet trendy igjen. Den er i det minste tilbake på agendaen. For i sterk kontrast til det vi lenge har blitt fortalt om sannhet i bestemt form entall, reklamerer for eksempel The New York Times i disse dager med at ”Sannheten er viktigere enn noensinne.”

På samme måte er det lite som tyder på at de fleste faktisk har slått seg til ro med at vi alle kan ha våre egne begrep om sannhet, rett og galt, om vi ser vi på den moralske avskyen politisk hatretorikk har blitt møtt med den siste tiden. Når selv ikke verdens mektigste mann slipper unna med sine alternative fakta, står det kanskje ikke så galt til med sannheten likevel, tross alt.

Godt nytt for evangeliet?

Denne prognosen kan kanskje klandres for å være i overkant optimistisk. Det er jo særdeles lite å like med tanken på et samfunn hvor mennesker ikke bryr seg om innsikt, men bare vil vise hva de tenker selv, for å låne litt fra Kong Salomo (Ordsp. 18,2).

Men det er grunner til at vi kristne kan være optimistiske oppi alt.

For klimaet i den offentlige debatten er utvilsomt i endring, og ikke bare til det verre. Kanskje går vi derfor mot en tid der det igjen gjøres rom for å drøfte de store spørsmålene, slik dagens diskusjoner om sannhet kan tyde på.

Og det er godt nytt for De gode nyhetene.