Den vonde ensomheten
Jeg er 15 år, blind og trolig en av verdens mest ensomme ungdommer. Ingen ringer meg. Ingen ringer på døra og spør om vi skal finne på noe.
Kommentar
I kommentarspalten gir forskjellige iTro-skribenter deg sine tanker om opplevelser, nyheter, ting de tenker på, eller aktuelle ting som skjer rundt oss.
Egil Sjaastad jobber påFjellhaug Internasjonale Høgskolei Oslo, som bl.a. driver bloggen»På sporet av sannhet«.
Slik skrev 15-år gamle Axel Røthe i Aftenposten 1. juni. Responsen var spontan. Mange begynte å tenke seg om: Hvordan kan jeg oppdage slike Axel-er imittnærmiljø ogminomgangskrets? Hvordan kanjeghindre at den vonde ensomheten får spre seg?
Stillhet og ensomhet kan være et gode – i perioder. Ikke alle ønsker å være sosiale hele tiden. Men å bli glemt, isolert, utelukket, ikke regnet med – det eruansettsmertefullt. Vi kjenneralleet behov for den gode samtalen med en venn som lytter. Vi lengter etter et nært og uanstrengt forhold til noen. Vi vil egentlig bli regnet med i en gjeng. Vi ønsker å dele drømmer og usikkerhet med noen. Gud har jo skapt oss til fellesskap.Bibelen tar oppdette temaet ganske ofte.
Gud innbyr oss til et nært og åpent forhold til seg. Han bryr seg om oss
Det størsteer at Gud selv – gjennom Jesus – vil ha «fortrolig samfunn» med oss (Salme 25,14). På grunnlag av at Jesus har tatt på seg syndene våre, innbyr Gud oss til et nært og åpent forhold til seg. Han bryr seg om oss. Vi får «øse ut» hjertet vårt for ham. Ærlig og åpent. Selv vil han vil tale personlig til oss. Han «snakker» med oss når vi leser og hører hans ord med bønn i hjertet. Han trøster oss. Oppmuntrer oss. Veileder oss. Avslører oss. Bekrefter at vi ved troen på Jesus får være hans egne barn. Garanterer at han alltid er nær oss. Puster håp inn i hjertene våre. Lokker fram lovsang og takk.
Men han har også tenkt vi skal få være en del av hans menighet, et samfunn av medkristne. Vi trenger dem. De trenger meg. Vi skal få ha fortrolig fellesskapinnbyrdes. Ordet «hverandre» i NT gjelder oftest oss kristne imellom. Men «i søskenkjærligheten skal vi vise kjærlighettil alle», sier Bibelen (2 Pet 1,7). Altså også til dem som ikke tror. Det er vårt hverdagskall. Og vårt søndagskall.
Gjennom oss kan Gud finne en bro inn til våre venners hjerter
Bibelen ønsker å skjerpe «antennesystemet» vårt for dem som av ulike grunner faller utenfor. Er «antennene» i orden, vil vi ogsåprioritere: Vise et åpent ansikt mot verden, oppsøke mennesker som sliter, smile med de smilende, glede oss med de glade, sørge med de sørgende, gråte med de gråtende. Kort sagt: Gjøre som Jesus. Bry oss.
Vennskap skaper også klima for fortrolige samtalerom troen. Gjennom oss kan Gud finne en bro inn til våre venners hjerter.
Kan den vonde ensomheten utryddes? Nei. Vi lever i en verden der ikke alt er på skinner. Men vi kan bidra. Takk, Axel, for påminnelsen!
