Den siste tiden har debatten om selvbestemt abort vært oppe etter at AUF var først ute med å varsle at de ønsker å gå inn for selvbestemt abort fram til uke 18.

Både Sosialistisk Ungdom, Rød Ungdom og FpU hang seg på med ulike forslag om utvidelse, og det toppet seg da Unge Venstre-lederen gikk ut og sa at grensen burde økes til uke 24.

Her gir vi deg flere argumenter for hvorfor vi aldri bør utvide dagens abortlovgivning.

Ny kunnskap og teknologi

I dag har vi vesentlig større kunnskap om barnets utvikling i mors mage fra uke til uke enn det vi hadde i 1978, da abortloven kom. På det tidspunktet visste man ikke at fosterets hjerte begynte å slå allerede etter 21 dager, og man omtalte det som en «celleklump».

I dag er det slått fast at livsprosessen begynner ved befruktningen, og at det er et liv fra begynnelsen. I tillegg har legevitenskapen gjort det mulig å redde stadig yngre fortidligfødte barn.

Dagens abortlov innebærer at en gravid kvinne kan utføre abort fram til utgangen av uke 12 i svangerskapet, uten å oppgi noen grunn. Etter uke 12 må hun søke en nemnd som bare innvilger abort etter visse kriterier, blant annet ved sykdom hos fosteret eller hvis kvinnens livssituasjon er såpass utfordrende at hun ikke klarer å ta vare på barnet.

Til tross for ungdomspartienes ønske om utvidelse av abortloven, har en rekke politikere, partiledere og mediehus gått ut og sagt at en utvidelse av abortloven ikke er ønskelig.

Uke 18 og uke 24

Jo lenger ut i svangerskapet man kommer, desto mer utviklet er fosteret. Når man nærmer seg uke 18, er fosteret blitt så stort at aborten må gjennomføres som en fødsel.

Ved å øke grensen til uke 18, uke 22 eller uke 24, må man altså stille seg spørsmålet: Hvem skal gjøre jobben? De som jobber med både fødsler og aborter har gått ut og sagt at de ikke ønsker en utvidelse.

Disse forslagene er også etisk svært problematiske når vi i dag vet at over 80 prosent av de barna som blir født i uke 23, overlever. Med legevitenskapens stadige fremskritt må vi sørge for at den absolutte grensen for senabort aldri kommer i nærheten av grensen for når vi kan redde for tidlig fødte barn.

I dag har man klart å redde barn født helt ned i uke 21, som bare er halvparten så langt som et normalt svangerskap. For helsepersonellet er det derfor en umenneskelig oppgave å skulle kreve at de i det ene rommet skal la et 22 uker gammelt abortert foster ligge å dø, mens man i rommet ved siden av gjør alt man kan for å redde et 21 uker gammelt foster som blir født for tidlig.

Med all denne kunnskapen og teknologien, bør den logiske utviklingen heller være å innskrenke abortloven i stedet for å utvide den.

Sorteringssamfunn

I dag er det mulig å finne ut veldig mye om barnet man venter tidlig i svangerskapet. I Norge får kvinner tilbudt ultralyd rundt uke 17, men svært mange kvinner bestiller tidlig ultralyd på private klinikker for å finne ut om alt står bra til med barnet.

Utfordringen med dette er at man kan risikere å få informasjon om at fosteret kanskje har en sykdom eller et kromosomavvik, og dette er informasjon man må forholde seg til. I tillegg kan man lenge før uke 18 også få opplyst hvilket kjønn barnet har.

Hvis vi utvider abortloven, fjerner vi også muligheten for å vite hvorfor kvinner tar abort – og muligheten til å kontrollere at det ikke fører til et sorteringssamfunn hvor man tar bort de barna som er annerledes.

Uten nemndene og grensen på 12 uker risikerer vi i ytterste konsekvens et samfunn hvor man kan sortere bort barn som ikke har «riktig» eller ønsket kjønn. Denne utviklingen er det ingen som ønsker, og derfor bør abortloven heller aldri utvides.