Eldre bedehusforsamlinger gir meg håp

Eldre bedehusforsamlinger gir meg håp

At noen fortsetter å dra på møter til tross for at de er innlagt på gamlehjem, vitner om en fantastisk Gud som ikke forlater oss når vi blir gamle og grå.

Mitt vitnesbyrd

«Mitt vitnesbyrd» er spalten hvor ulike mennesker får fortelle om sitt forhold til Jesus, til glede og oppbyggelse for alle oss som leser iTro.

For meg er det lite som slår følelsen av å sette seg ned på en slitt stol i det lokale bedehuset, og høre den eldre kvinnen på raden foran si rolig til mannen sin:

«Så flott å se at ungdommen stiller opp og kommer på møtene.»

Det er noe spesielt ved å få anerkjennelse fra noen som har levd noen år lengre enn deg.

Kanskje er det viktig å nevne at jeg har vokst opp på Kvitsøy bedehus. Å utvikle identiteten sin et sted der gjennomsnittsalderen er godt over pensjonsalder kan selvsagt føre til noen miljøskader, men jeg tror likevel mange kjenner igjen den gode følelsen av å bli sett og verdsatt av de eldre.

Les også: Vekkelsene har vært sentrale for bedehusbevegelsen

Et nytt perspektiv

Nå går jeg på Lundeneset VGS. En hendelse på det lokale Vågen bedehus en tid tilbake, åpnet opp øynene mine for et nytt perspektiv overfor de eldre i menigheten.

Noen medelever og jeg bestemte oss for å gå på møte i Vågen, noe vi ofte gjør.

Tilfeldigvis setter vi oss bak en eldre kvinne og det som trolig er hennes datter.

Da hun oppdager den store mengden ungdommer som setter seg ned bak henne, uttrykker hun en stor glede og takknemlighet til datteren sin.

Glede overfor de eldre

Denne hendelsen fikk meg til å sitte igjen med en tanke etter møtet: Blir det ikke litt feil om det er de eldre som skal vise takknemlighet overfor ungdommen?

Hvorfor viser ikke vi unge en like stor glede overfor de eldre som kommer på møte uke etter uke – de som har vært med på å danne grunnmuren i menigheten, både åndelig – og i noen tilfeller bokstavelig? De som brenner for det kristne lokalsamfunnet.

Gud, forlat meg ikke selv når jeg blir gammel og grå, la meg tale om din kraft til hele den slekten som kommer. (Salme 71,18)

Det er kanskje litt spenstig av meg å påstå at eldre bedehusforsamlinger gir meg håp, men jeg gjør det med god grunn.

At noen fortsetter å dra på møter til tross for at de er innlagt på gamlehjem, vitner om en fantastisk Gud som ikke forlater oss når vi blir gamle og grå!

Bære frukt

Det vitner om en Gud som holder seg nær oss dersom vi holder oss nær ham (Jakob 4,8). Herren har bruk for hver og en, uavhengig av hvilket stadium i livet du er i.

Å leve er for meg Kristus, og å dø er en vinning. (Filipperne 1,21)

Paulus forsto dette. For hans egen skyld kunne han bare dø, det betydde jo bare at han fikk møte Jesus.

Likevel så han på livet som en mulighet til å gjøre et arbeid som bærer frukt. De eldre er et vitnesbyrd i seg selv, bare ved å være Jesu disipler.

Gud har bruk for deg – enten du er ung eller gammel, frisk eller syk, ny i troen eller har fulgt ham hele livet.

Trenger ikke frykte døden

Vi kristne har et håp som gjør at vi ikke trenger å frykte døden. Dette hjelper de eldre meg å huske på.

Neste gang du ser den eldre garde i radene foran deg i menigheten, så husk vitnesbyrdet de bærer om håpet vi har i ham.

Gud har gitt oss evig liv, og dette liv er i hans Sønn. (1. Johannes 5,11)

Privat

Mitt vitnesbyrd

«Mitt vitnesbyrd» er spalten hvor ulike mennesker får fortelle om sitt forhold til Jesus, til glede og oppbyggelse for alle oss som leser iTro.