Hellig utilfredsstillelse

Under UL holdt den svenske forfatteren og pastoren Tomas Sjödin et seminar med samme navn som hans siste bok.

«Det er mye man ikke må» er en samling av tekster han har skrevet i ulike aviser de siste 20 åra. Mottoet i boktittelen er kanskje noe «generasjon prestasjon» trenger å høre – som et alternativ til burde-byrdenes stadige løfte om tilfredsstillelse.

– Er du fornøyd med livet du lever nå?

– Det korte svaret er ja. Så finnes det en lang historie å fortelle, som ikke låter like enkel.

Sjödin hadde tre sønner. Han forteller om hvordan to av dem døde etter lange perioder med sykdom.

– Da vår eldste sønn døde, begynte vår neste sønn på akkurat samme reise. Akkurat samme løp i fem-seks år til. Det ble over ti år.

Takler ikke «balanse»

Da jeg først leste boktittelen «Det er mye man ikke må», tenkte jeg den presenterte en livsholdning, som kan gjøre en mer tilfreds. Men når jeg spør neste spørsmål, drar Sjödin på svaret.

– Tenker du at det er et mål å bli fornøyd med livet?

– Nei. Jeg vet ikke. Jeg synes det høres litt kjedelig ut. Noe bra finnes det i det, men jeg vil ikke snakke om at ens liv skal komme i «balanse». Et sånt språk takler jeg ikke. Om man er helt i balanse – da har livet sloknet.

Han mener man skal kunne være litt misfornøyd. Det som gir lykke er å gjøre det man finner glede i, og som er til nytte for andre. «Hellig utilfredsstillelse» kaller han det.

– Kanskje er det til og med slik at når man gjør det man skal – og kjemper seg trøtt – så er man som lykkeligst.

De store kartene

Jeg begynner å forstå at det Sjödin formidler ikke er like rosenrødt som først antatt.

– Egentlig, om man tar mitt budskap på alvor, er det ganske krevende og utfordrende. Man må selv gjøre jobben å utkrystallisere hva man vil med livet sitt. Man må våge å ta fram de store kartene.

Det lett å «bli fanget i nået», mener Sjödin. Ved å ta fram de store kartene og de lange linjene i livet, unngår man dette. Dette kan du lese mer om i boka hans, eller høre om i seminaret under:

 

For å ta oss tilbake til utgangspunktet: Er mottoet «det er mye man ikke må» en alternativ vei til tilfredsstillelse? Eller er spørsmålstillingen naiv? Er tilfredsstillelse en urealistisk drøm?