Jesus, hvor var du?

Jeg har vokst opp i troa på Jesus, men for meg var Gud uforutsigbar og fjern. Meningen med livet klarte jeg ikke å se. På mange måter følte jeg meg ensom og forlatt.

Å forholde meg til andre mennesker var utfordrende og vanskelig. Det å leke sammen med andre barn var en ukjent tanke. Tidlig klatret jeg inn i de voksnes rekker og lenge før tiden var moden, måtte jeg ta mye ansvar hjemme.

Det var så trygt, og jeg fikk en indre fred om at livet ville bli bedre

Foreldrene mine klarte ikke ta vare på selg selv. Derfor ble jeg en slags «mor i huset», og prøvde å hjelpe til så godt jeg kunne. Den oppmerksomheten og kjærligheten alle barn lengter etter, og trenger, fant jeg ikke hos foreldrene mine. Det førte til at jeg etter hvert begynte å tenke over om det var noe galt med meg. Det eneste jeg ønsket var å bli sett og hørt.

Det jeg opplevde som liten, førte både til at eget selvbilde og gudsbilde ble krenket. Et uendelig mørke lå over meg og preget hverdagen min i uker, måneder. Tankegangen og byrdene mine var altfor tunge for meg. Alt jeg så var bare et stort mørke.

En kveld jeg gråt meg i søvn, ble det lyst i rommet mitt. Jeg tror det var en engel. Det var så trygt, og jeg fikk en indre fred om at livet ville bli bedre. Dagen etterpå skjedde det store endringer. Vi bodde i et rekkehus, og naboen hadde lagt merke til at det ikke var gode forhold for barn å leve i, på den andre siden av veggen. De kontaktet barnevernet, og forklarte situasjonen. Barnevernet kom, og jeg ble plassert i et midlertidig hjem.

Det tok meg lang tid å forstå at jeg kan komme til Jesus med hele livet mitt

Ett år senere fikk jeg en ny familie. Nye foreldre, en storesøster og en storebror. Her skulle jeg bo. Familien var kristen, og jeg fikk møte en helt ny Jesus. Jeg fikk se en Gud fylt med godhet og kjærlighet. Ikke en som var uforutsigbar og fjern. Gjennom omsorg og anerkjennelse fra fosterforeldrene følte jeg meg endelig verdifull. Etter en tid ble det naturlig for meg å kalle fosterforeldrene mine for «mamma» og «pappa». På mange måter var jeg annerledes enn andre barn, men fosterforeldrene mine elsket meg for den jeg var uansett.

Tiden gikk og livet var utfordrende. Det tok meg lang tid å forstå at jeg kan komme til Jesus med hele livet mitt. Først da jeg startet på Drottningborg vgs begynte jeg å se at jeg ikke kunne skjule noe for Jesus, og gjemme bort fortiden. Litt forsiktig begynte jeg å dele mer av livet mitt med Jesus og folk jeg hadde tillit til.

”Kom til meg alle dere som strever og har tungt å bære, for jeg vil gi dere hvile” (Matt 11,28).

Dette bibelverset ga meg ny styrke og mot i tunge tider.

 Gud var der hele tiden, selv på mine mørkeste dager

Det sies at «tiden leger alle sår», for min del er det Jesus som har leget mine. Jeg er takknemlig for alt jeg har opplevd, men en slik barndom unner jeg ingen. Jesus gjorde mitt mørke om til lys. Han gav meg fremtid og håp. På grunn av Gud kan jeg få

«glemme det som ligger bak, og strekke meg etter det som ligger foran» (Fil 3,13)

Gud var der hele tiden, selv på mine mørkeste dager. Nå kan jeg tydelig se forsporene Hans. Han har bevart meg, og båret meg gjennom livet hver eneste dag. Jeg så det bare ikke. Blikket var rettet mot meg selv, og ikke mot Gud.

Jesus har leget hjertet mitt. Forholdet mitt til Gud er godt, men vokser fremdeles. I tillegg er jeg blitt adoptert av fosterfamilien min. Nå vet jeg hvem jeg er, og hvor jeg hører til. Takknemligheten er uendelig stor. Fortiden min er tilgitt, fordi Jesus tilga meg først.

Frykt ikke, for jeg er med deg, vær ikke redd. For jeg er din Gud! Jeg gjør deg sterk og hjelper deg og holder deg oppe med min rettferds høyre hånd. (Jes 41,10)