Men selv trakk han seg ofte tilbake til øde steder og ba. (Luk 5,16)

Denne setningen om Jesus er en sånn som fester seg i meg: Han – helten, forbildet og frelseren min, trakk seg ofte tilbake for å be.

Tenk at han hadde behov for hvile og alenetid med Gud. Det står flere steder i evangeliene, at når Jesus hadde gjort store ting, møtt mye folk, jobba hardt, talt lenge, da meldte det seg et behov for hvile – og han tok det på alvor.

Se for eksempel:

• Matt 14,23
• Mark 1,35
• Mark 6,46
• Luk 4,42
• Luk 6,12

Les også: «Jesus var Gud, og han var samtidig sant menneske.» 

Måten vi hviler på, derimot, det kan variere veldig. For vi er ulike som mennesker. Noen får energi og overskudd av å være sosial, andre blir utlada og trenger alenetid for å bli klar for livet igjen.

Bare du kan finne ut hva som fungerer best for deg, men ta det på alvor at du trenger hvile. Og ta på alvor at Gud bryr seg om det. Han vil at du skal hvile, og han vil velsigne hvilen vår og møte oss i stillheten. (1. Kong 19,11-13) 

Jesus trakk seg tilbake for å be. Det ligger noe godt i det, og noe vi skal få lov å gjøre selv. Hvile hos Gud, i stillhet og bønn, alene med han som har skapt oss, elsker oss og har frelst oss.

Vi skal få komme til ham, tømme hjertet for det vi tenker på takke ham for at han er trofast, kjærlig og alltid den samme, og be ham gi oss sine gode gaver: fred, glede, tålmodighet, utholdenhet, styrke for hver dag.

Stilletid med Jesus er noe av det beste vi kan ha, så gi deg selv den gaven ved å prioritere tid på det.

Stol alltid på ham, dere folk, øs ut deres hjerte for ham! Gud er vår tilflukt. (Sal 62,9)

Noen ganger er hvile vanskelig. Noen ganger tar vi med oss tankekaoset og forventningspress om å få masse ut av det inn i hvilen.

Vi tenker at stilletid, som skal være så bra for oss, betyr at vi må lese masse, be inderlig og bli skikkelig inspirert. Vi skal prestere en bra rutine og et skikkelig bra liv med Gud, og ikke minst føle masse.

Hvis du kjenner deg igjen i de tankene, håper jeg du kan få se at det der ikke er hvile. Og hvis du har gitt opp bibellesing og bønn akkurat nå, fordi det er mer stress enn velsignelse for tida, så er dette kanskje en vennlig påminnelse om å starte med blanke ark.

Det beste rådet jeg har fått i mitt liv er å ha et fast sted å lese i Bibelen og be. Mengden og følelsene er irrelevante, men sett deg ned i den stolen og si til Gud: ”Hei, her er jeg. Jeg vil være sammen med deg litt nå.”

Noen ganger blir det til en lang bønn, noen ganger blir det mye bibellesing, andre perioder kjennes det tørt og stille. Og når bibellesingen og bønnelivet blir preget av krav og forventninger, da legger jeg det helt bort og bare sitter der.

Gud er ikke avhengig av at jeg leser og ber, men han lengter etter å være sammen med meg, så det prøver jeg å holde på. Jeg bare sitter der i stolen litt og er stille, sammen med Gud.

Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. (Matt 11,28)

Det verset er til deg, det. Kom til Jesus, sett deg ned og hvil deg litt.

Og les Salme 23 for eksempel.

Les også: Maria Celine Lundeby: «Når ja takk blir nei takk»