Når tvil fører deg nærmere Jesus

Dette er ikke en hyllest til tvilen, men en slags tommel opp til alle som ikke forstår alt alltid.

Til deg som ikke alltid fatter at det er Gud som har skapt alle stjernene når du ser opp på en klar himmel en vinternatt. Til deg som blir svimmel av å tenke på evighet. Til deg som tenker. Og lurer.

Tvil er ikke det samme som å ikke tro

Når tvil tas på alvor kan den føre deg nærmere Jesus. Tvil er ikke det samme som å ikke tro. Noen sier at for å tvile må du ha litt tro samtidig. Hvis du ikke hadde trodd i det hele tatt, hadde du ikke hatt noe å tvile på.

Still spørsmålene du har. Spør om svar. Snakk med andre. Let etter svar. For meg har tvilen nesten fungert som et verktøy. Etter å ha tenkt at noe er vanskelig eller uforståelig har jeg brukt det som påskudd til å gå dypere, selv om det noen ganger frister mer å trekke seg unna.

Peter trodde. Og plutselig tvilte han. Og så måtte han se på Jesus igjen.Vi er mennesker. Da er tvil sånt som skjer. Men hva vi gjør med den er en annen sak.

Jesus møter han. Der han er.

Jesus er ikke spesielt glad i tvil. Han sier noen ganger, «Så lite tro dere har», for eksempel. Samtidig tar han Thomas på alvor. Jesus møter han. Der han er. Fordi det er sånn Jesus gjør det.

«Er vi troløse, så er han trofast, for han kan ikke fornekte seg selv.» (2 Tim 2,13)

Tvil er bedre enn likegyldighet. Likegyldighet er likegyldig. Bryr seg ikke. Tvil er noe annet. Tvil bryr oss.

Jesus har sagt at han er sannheten. Når vi tviler på dette er ikke det en bra ting.

Men spørsmålet er altså hva vi gjør når og hvis tvilen kommer. Tar vi tak i det? Prøver vi å finne ut hva det er vi tviler på, og hvorfor vi tviler på det? Og hva er alternativet vi bytter ut med? Fordi hvis vi ikke skal tro, da blir ikke alternativet å ikke tro, men å tro på noe annet.

Og kanskje. Kanskje er «noe annet» noe med mye mindre grunn til å tro på enn Jesus?