Døden er noe ingen av oss kan komme unna. Uansett hvem vi er, hva vi tror eller hvor vi kommer fra, så må alle forholde seg til døden.

Da jeg gikk på VGS opplevde jeg for første gang at noen som var i nær relasjon med meg døde. Jeg kjente naturligvis på sorg, men jeg kjente først og fremst på en fred fra Gud.

Farfar dør

Vi spoler noen år tilbake og jeg går i 2. klasse på den kristne internatskolen Lundeneset VGS. En dag får jeg en telefon om at farfar har blitt dårlig, og jeg blir forberedt på at dette sannsynligvis ikke går veien.

Noen dager går, det er midt i skoledagen og jeg får en ny telefon. Jeg fryker det verste og mistanken stemmer – farfar er død.

Dette var mitt aller første møte med døden på nært hold. En helt ny situasjon for min del. Tårene kom og jeg tok fri resten av skoledagen. Farfar som betydde mye for meg, var plutselig borte fra livet mitt. Jeg ville savne han.

Hjemme i himlen

Dette skjedde en torsdag og på Lundeneset har vi noe vi kaller for torsdagsmøte og disse møtene ble alltid avsluttet med en sang. Før denne kvelden kunne jeg ikke huske at det hadde vært andre avslutningssanger enn «Velsignelsen» eller «Jesus er kongen min».

Men denne dagen var «Hjemme i himlen» kveldens avslutningssang. Den traff meg ordentlig. Det kan hende det var tilfeldig, men jeg har mine mistanker om at «Han der oppe» hadde en finger med i spillet denne kvelden.

På mange måter oppsummerer denne sangen opplevelsen jeg hadde av å miste farfar:

Hjemme i himlen skal ingen mer gråte.
Herren skal selv tørke tårene av.
Hjemme i himlen skal ingen mer sørge.
Ingen skal dø eller legges i grav.

–

Tenk for en jubel, ja, tenk for en jubel
når alle frelste er berget i havn!
Tenk for en jubel, ja, tenk for en jubel!
Lovsangens kilde er Frelserens navn.

Harmonisk fred

Begravelsen opplevde jeg som fin. Det er vanskelig å beskrive følelesen jeg hadde, men jeg kjente på en harmonisk fred rundt hele situasjonen. Det var akkurat som at Gud sa: «Dette går fint. Jeg har kontroll. Farfar har det bra og er hjemme nå», bare uten å si det, hvis du skjønner hva jeg mener?

Det var nesten så jeg var irritert over at jeg ikke klarte å uttrykke mer følelser over situasjonen. Hvorfor er jeg ikke mer lei meg eller mer sint?

Men som kristne kan døden være noe fint. Jeg kjente først og fremst på en indre fred. For farfar var kristen.

Jesus har beseiret døden

Jeg har vært utrolig heldig. Alle fire besteforeldrene døde fredfullt (jeg mistet mine tre resterende besteforeldre i løpet av få år etter farfars død) da de var gamle med relativt lite smerter før de døde. Og det viktigste; de var alle kristne. De skulle hjem.

Jeg er takknemlig for at besteforeldrene mine døde i troen på Jesus, og disse møtene med døden har minnet meg om hvor viktig misjonsoppdraget er.

Jeg sier ikke at døden er en enkel sak. For mange er det brutalt og vanskelig, men som kristne bærer vi på et ufattelig privilegium i møte med døden. Vi kan møte døden med en fred. Jesus har overvunnet døden for oss, og den kan alle som vil få ta del i!

Å leve er for meg Kristus, og å dø er en vinning. (Fil 1,21)