En gjeng sitter rundt et bord. Biblene er åpnet, og det diskuteres teologi. Så er det noe som sier erstatningsteologi, og du tenker – ja, hva var det nå igjen?!

Du er neppe alene om å tenke det, for det er ikke enkelt å få helt tak på hva erstatningsteologi er. Det henger litt sammen med at ingen vil si at de er erstatningsteolog, da det nærmest er blitt et skjellsord innenfor teologien. I tillegg er folk uenig om hva erstatningsteologi er. Erstatning kan også bety ulike ting. Dersom du har mistet noe, kan du få erstatning fra forsikringsselskapet, men det kan også bety å erstatte noe som er dårlig eller utgått, med noe nytt og bedre.

Brudd mellom GT og NT

Uansett: en klassisk forståelse av erstatningsteologi tar utgangspunkt i at det gamle gudsfolket, Israel, i det nye testamentet er blitt erstattet av kirken. Erstatningsteologien vektlegger dermed et brudd mellom GT og NT, hvor GT forstår Israel som gudsfolket, mens NT forstår kirken som gudsfolket.

Det betyr ikke at erstatningsteologien er grunnleggende antijødisk. Å ha en erstatningsteologisk tilnærming til Bibelen må ikke forveksles med antisemittisme eller antijudaisme.

Erstatningsteologien har noe rett i seg. For det er klart at også vi som er hedninger (ikke-jøder) ved troen på Jesus er blitt Guds barn og hører Gud til (Joh 1,12). Spørsmålet er om det betyr at Gud har forkastet Israel som sitt utvalgte folk?

Fire argumenter for hvorfor erstatningsteologi er dårlig teologi

For det første er erstatningsteologien feil, da både Det gamle og Det nye testamentet bekrefter at Israel er Guds eiendomsfolk (5 Mos 7,6 og Rom 11,1). Jeg mener at ingen kan lese Romerbrevet 11, og lande på den konklusjonen at Gud er ferdig med Israel. Paulus spør om Gud er ferdig med Israel, om han har forkastet sitt folk? (Rom 11,1). Svaret er nei, Gud har slett ikke forkastet Israel.

For det andre er det feil å tro at Gud først blir interessert i andre folkeslag i Det nye testamentet, og da erstattet Israel med hedningefolkene. Guds løfte til Israels stamfar Abraham inneholder et klart budskap til alle folkeslag: I deg skal alle slekter på jorden velsignes (1 Mos 12,3). Guds frelsesplan har alltid inkludert alle folk, og var planlagt før verdens grunnvoll ble lagt (Ef 1,4-10).

Istedenfor å snakke om erstatning, eller to gudsfolk, lærer Det nye testamentet oss om et utvidet gudsfolk

For det tredje er det feil at Guds frelsesplan for alle mennesker betyr en forkastelse eller erstatning av israelsfolket etter Jesu død og oppstandelse. Istedenfor å snakke om erstatning, eller to gudsfolk, lærer Det nye testamentet oss om et utvidet gudsfolk. Jesu død og oppstandelse åpnet en vei til Gud for alle mennesker, og i troen på han blir hedninger inkludert i et allerede eksisterende gudsfolk.

Paulus bruker en oliventre-metafor i Rom 11,16-24 for å forklare utvidelsen (se også Ef 2,11-3,21). Hedningene blir beskrevet som ville kvister, som ved troen på Jesus blir podet inn på Israels tre. Kirken erstatter dermed ikke gudsfolket, men blir ved evangeliet medborgere og Guds familie (Ef 2,19). Dermed er det heller ikke snakk om to gudsfolk – Israel og kirken – men ett. Tar vi utgangspunkt i Rom 1,16, ser vi at kirken er et fellesskap av jøder og hedninger forent i troen på Jesus Messias.

For det fjerde, erstatningsteologien er farlig fordi den sier noe galt om hvem Gud er. Dersom Gud valgte israelsfolket i GT, for så å forkaste dem i NT, fremstår Gud som en vinglepetter som ikke er til å stole på. Guds løfte er dermed ingen garanti.

Men gjennom hele Bibelen ser vi heldigvis en helt annen beskrivelse av Gud. Gud er trofast mot alle odds. Selv om israelsfolket har vært troløse mange ganger, forblir Gud trofast mot dem. Det sier en hel del om Gud. Paulus skriver: Men hva om noen har vist seg utro? Kan deres utroskap oppheve Guds troskap? Slett ikke! (Rom 3,3). Han vil være trofast også mot oss, for Gud er trofast og kan ikke fornekte seg selv (2 Tim 2,13).