I TV-debatter, skole-diskusjoner, filmer og media dukker temaet opp. Noen vil helst ikke ta stilling til det, mens andre hopper inn i debatten med nebb og klør. For noen er det mer nært og sårbart enn for andre.

– Først og fremst må vi anerkjenne at det er en vanskelig problemstilling, og ikke karikere motparten for å gjøre saken lettere. Det handler noen ganger om mennesker som har smerter og ønsker å dø, sier Andreas Espegren Masvie, som har arbeidet mye med temaet.

Samfunnsendring

Masvie mener ett av de beste argumentene mot å praktisere aktiv dødshjelp er at det endrer noe i samfunnet.
– Dødshjelp er i realiteten et selvmord som andre utfører. Dersom man åpner opp for dødshjelp signaliserer man implisitt at for noen så er det ikke bare greit, men kanskje godt å ta livet sitt.

Lover påvirker hva vi syns er rett og galt.

Masvie nevner røykeloven, som ble mye mer enn en lovendring, den endret holdningene i samfunnet. Både i hjemmene og i det offentlige rom ble det mindre sosialt akseptert å røyke inne.

– Lover påvirker hva vi syns er rett og galt. Et lovverk som åpner opp for dødshjelp vil skape en kultur som ser på svake som mindre verdifulle enn friske. Dødshjelp vil derfor dytte oss i en retning vi ikke vil gå, uttrykker Masvie.

– Hva mener Norge om dødshjelp?
– De færreste partier er for, men en overveldende majoritet av befolkningen sier de ønsker en begrenset dødshjelpslov, det vil si, dødshjelp når pasienten for eksempel opplever sterk lidelse.

En begrenset dødshjelpslov

Han forklarer at det i praksis er umulig å utforme gode lover som ivaretar bare dødshjelp kun i slike tilfeller. Dette gjør han ved å gå inn på argumentene som folk begrunner dødshjelp med: autonomi (å være selvherskende) og lidelse.

1.Autonomi

Problemet med autonomi er at det må gjelde for alle. Hvis dødshjelp er lovlig med autonomi som begrunnelse må alle som ønsker det få lov til å bestemme over eget liv og død, og ingen kan da si at noen har rett på dødshjelp, mens andre ikke har det.

2. Lidelse

Smerte er noe subjektivt, ingen andre enn oss selv har tilgang på vår smerte. Hvis loven godkjenner dødshjelp på bakgrunn av smerte vil ingen lege kunne si at den personen har stor nok smerte til å kvalifisere for dødshjelp, mens en annen ikke har det.

Derfor kan vi ikke begrense det til litt dødshjelp.

Uutholdelig smerte

Det er forståelig at mange tenker at de som uansett kommer til å dø snart, og har uutholdelige lidelser og smerter må få lov til å slippe litt før.

Masvie forklarer at med gode muligheter for smertelindring i vårt samfunn er det ekstremt få tilfeller der vi ikke kan lindre den fysiske smerten. Også forskning viser at fysiske smerter alene ikke begrunner valget om å få dødshjelp.

Kulturen former smerte og verdighet

– Vi tror ofte at smerte er noe «objektivt», men den er subjektiv. Og hva som er smertefullt påvirkes til og med av slikt som kultur. I vårt samfunn er det viktig å skape eget liv, være tro mot seg selv, og bestemme over eget liv osv. Hvis jeg ikke kan være den jeg ønsker å være, kanskje på grunn av sykdom, vil jeg derfor føle en slags smerte i form av, for eksempel, tap av verdighet.

Vi kan tydelig se dette i den populære filmen «Et helt halvt år». Hovedpersonen har blitt lam, og smerten hans ligger ikke i at han har et ulevelig liv, men i det faktum at han ikke kan være den han var før.

– Hvordan burde vår kristne tro forme synet på dødshjelp?

– Det kristne verdensbildet anerkjenner at å være svak og avhengig av andre er en del av det å være menneske. Vi tror livet har verdi uavhengig av det vi gjør og den personen vi selv skaper ettersom vårt liv er en gave fra Gud. Som kristne ønsker vi derfor å verne om livet, samtidig som vi heller ikke trenger frykte døden.

Masvie mener dessuten at som kristne har vi et utgangspunkt for å forstå at det finnes ondskap i denne verden og at noen ganger havner vi i situasjoner som vil gjøre vondt uansett hvilke valg vi tar.

Verdig død

Han uttrykker at det er viktig at vi gjør det vi kan for at mennesker skal få dø med verdighet.

– Jeg tror imidlertid ikke dette gjøres ved å la mennesker ta selvmord, og implisitt si at livet deres ikke lenger er verdt å leve. En verdig død innebærer at vi som samfunn og enkeltmennesker er mer til stede for de som er døende, helt til det siste. Som kristne blir vi utfordret til ikke bare å prate om dette, men også å handle på måter som gir verdi til mennesker i alle livets faser, det vil si, lage fellesskap der de som deltar føler seg behandlet som hele mennesker.