I 1. tessalonikerne 4, 13-18 skriver Paulus til menigheten for å trøste og oppmuntre dem i møte med døden. Han forteller dem at de ikke trenger å «sørge som de andre som ikke har noe håp» (1 Tess 4,13).

Døden og Jesu gjenkomst

Menigheten i Tessaloniki hadde en feil teologi på hva som skjedde med mennesker som døde. De trodde nemlig at mennesker som døde ville gå glipp av Jesu gjenkomst. At det på mange måter var over for dem som døde og at det ikke var noe håp for dem for et etterliv i himmelen. I vers 14 sier Paulus til dem: «For så sant vi tror at Jesus døde og oppstod, så skal Gud ved Jesus også føre dem som er sovnet inn, sammen med ham».

Jesus vil gjenreise de døde når han kommer igjen og han vil ta de levende og de døde som tror på han med seg til himmelen.

Så Paulus budskap til ungdommen som har mistet sine foreldre, eller foreldrene som har mistet sine barn er at hvis de tror på Jesu død og oppstandelse så er det fortsatt håp for dem. Det er fortsatt håp for foreldrene selv om de ikke var i live den dagen Jesus kom tilbake.

En annen viktig ting å nevne er at det kan virke som at tessalonikerne trodde at Jesu gjenkomst var rett rundt hjørnet, og for hvert menneske som døde, så trodde de at alt håp om himmelen var vekk for de avdøde. Men Paulus forteller dem at det er håp for dem og at Jesus vil gjenreise de fra de døde når han kommer igjen, og han vil ta de levende og de døde som tror på han med seg til himmelen. Dette skal tessalonikerne få tro på og trøste seg med.

Hard virkelighet

Hva har dette å si for mitt og ditt liv? Dette ble ikke virkelig for meg før jeg var 18 år når jeg reiste på en misjonstur til Romania. På denne misjonsturen ble min gode venn påkjørt og etter to måneder i koma så døde han.

Jeg husker dette var en veldig vanskelig tid. Vi hadde bedt og bedt i to måneder mens han var i koma, men det gikk ikke slik som vi hadde håpet.

Men midt i alt dette vanskelige, var det en ting som ga meg glede. Det var vissheten om at det var et håp som gikk lenger enn det denne verden kunne tilby. Det var et håp og en visshet om at min venn hadde det godt og at jeg ville se han igjen i himmelen.

Jeg husker jeg talte i begravelsen hans og delte verset «Kristus i dere, håpet om herlighet» i Kol 1,27. Jeg visste at Kristus var i min venn og dette var det som ga han håpet om en herlighet sammen med Jesus.

Gleden på grunn av håpet

De neste månedene og årene hørte jeg flere mennesker som ikke tror på Jesus, snakke om hvordan de aldri har vært i en begravelse hvor det var så mye glede på grunn av det håpet som de kristne hadde.

Dette håpet kan vi som tror på Jesus leve med. Vi kan med stor frimodighet vite at vi skal få være sammen med våre kristne brødre og søstre i himmelen, enten vi lever helt til Jesus kommer igjen eller vi dør før den dagen kommer.

«Kristus i dere, håpet om herlighet» Kol 1, 27