Ofte snakker vi i Norge om Langfredag som den laaange dagen, da Jesus døde på korset. Slik husker vi navnet lettere. Langfredag.

Folket drepte Jesus. Pilatus fant ikke skyld i ham, men ble presset til å ikke slippe ham fri. Han lot Jesus bli slått og pisket. Han prøvde å slippe ham fri ved å gi folket valget mellom ham og Barabbas – en opprører og morder. Folket valgte Barabbas. Pilatus gav opp.

Med hån og latter

Jødenes konge ble «kronet» og «æret». Alle soldatene bøyde seg for ham. Kronen hans var av torner, som stakk seg inn i hodet hans. Soldatene bøyde seg med hån og latter. Prestene spottet ham.

Var virkelig Jesus den han sa han var, så skulle jo ikke han la seg korsfeste som en kriminell! Han var bare en bedrager. Det samme sa de to røverne ved siden av Jesus (Matt 27:44), helt til den ene av dem skiftet mening. Han ble med Jesus til Paradis.

Midt på dagen forsvant sola. I mørket revnet det store forhenget i templet, jorda skalv, og fjellene sprakk. Gravene hvor de døde lå ble slått åpne, og de døde kom ut. Da Jesus døde erkjente soldatene og lederen deres at dette måtte være Guds Sønn. Hvem andre var i stand til slikt? Likevel drepte de Jesus.

Vi er skyldige

Vi drepte Jesus. Vi er opprørere, vi er mordere.  Vårt opprør mot Gud, og vår syndige natur – som vil krangle, stjele, gjøre vondt mot andre, og godt mot bare oss selv – gjorde at Jesus måtte gå døden i møte.

Good Friday?

Langfredag er trist. Hvorfor kalles da dagen på engelsk for «Good Friday»?

Her møtte Guds Sønn døden i stedet for oss, og overvant den. Jesus var virkelig Messias, og ingen bedrager – bare veldig mye mer annerledes enn den folket hadde forventet.

Langfredag var hele tiden Guds plan. Her ble røveren på korset med til Himmelen, som den første av mange flere etter ham. Historien om Jesus slutter heller ikke her.

Bedre grunn finnes ikke for å skulle kalle en dag «Good Friday»! Det er på grunn av den at vi har et håp om et liv med Gud etter døden. Døden på korset er en redningsaksjon.