En misjonærs hverdag

Margunn Østebø er på tur til Etiopia for å se på misjonsarbeidet NLM ung er med og støtter der, gjennomSiembra-prosjektet 2013/14.

Er du ikkefast giver i Siembraennå? Du kanbli det her!

I dag har jeg vandret rundt i Hawassa, og pratet med Nora som er misjonær her. Vi har snakket om det å være disippel. I Norge og i Etiopia. Nora arbeider til daglig som lærer ved den videregående skolen på Tabor. Men som misjonær og som kristen er hun Jesu disippel, enten hun er på jobb, på handletur eller hjemme. Jeg lurer på om det er lettere for henne å være disippel her i Etiopia, enn det er for meg hjemme i Norge. Hun er jo misjonær?

De strekker hendene mot meg og ser på meg med bedende blikk.

Overalt ser jeg  fattige mennesker. De strekker hendene mot meg og ser på meg med bedende blikk. De ber om noen kroner, eller om vannet jeg har i flaska mi. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forholde meg til det. Lurer på hva det vil si å være disippel i slike situasjoner. Jeg spør Nora om hva hun tenker om det, om at hun bor og lever midt blant mennesker som stadig ber om hennes hjelp til å skaffe seg daglig brød?

Ofte ville det  vært enklest å bare gi folk litt mat eller noen kroner. Selv om behovene ville fortsatt å eksistere, kunne det gjort godt for samvittigheten. Eller det letteste ville vært å bare snu seg bort. Ikke ta inn over seg at kvinnen bak tiggerskålen, er et menneske med tanker, følelser og behov, akkurat som meg. Lukke øynene og tenke at jeg ikke kan hjelpe, og så bare gå min vei derfra.

Han flyktet ikke fra smerten, men tok den inn over seg.

Jeg og Nora  snakker om hvordan Jesus møtte mennesker. Han så dem. Han flyktet ikke fra smerten, men tok den inn over seg. Han turte å være tilstede hos mennesker, selv om han ikke mettet hver mage eller leget hvert sår. Han våget å spørre om det var noe han skulle hjelpe med, og hjalp dem med det han kunne.

Vi kan ikke  redde verden. Verken misjonæren i Hawassa eller studenten i Oslo. I vår hverdag kan vi ikke hjelpe alle. Men vi kan være tilstede hos noen, komme nær noen og bære byrder sammen med dem. Vi kan se med våre øyne, berøre med våre hender, lytte å og si ord til oppmuntring. Vi kan være Jesu hender og føtter, og fortelle mennesker om en som vil gi dem alt. Og som en dag ønsker å tørke bort hver tåre fra deres øyne.

Jeg sitter igjen  med sangstrofen: ”Jeg vil gå dit du går. Hvor enn du kaller, hjelp meg å følge. Jeg vil se de du ser. Hvert knuste hjerteslag kan finne håp i deg.”

Foto: Skjermdump Siembra