Misjonær – men hvorfor?

Det er mennesker rundt i verden som trenger Jesus. Jesus er den eneste veien til himmelen. Misjonærer og talere på bedehus og leirer, delte denne nøden med oss barna. Det opplevdes som et kall fra Gud, både inni og utenpå. Inni, fordi jeg ble mint om at jeg kanskje skulle bli misjonær når jeg leste Bibelen eller hørte forkynnelse eller møtte misjonærer. Utenpå, fordi kristne rundt meg også trodde jeg hadde kall til det.

Viktig var det for meg å holde døra åpen for den muligheten

Men om det  var mennesketanker eller Guds tanker var jeg ikke sikker på. Viktig var det for meg å holde døra åpen for den muligheten i alle fall. Så møtte jeg mannen i mitt liv, og han tenkte også på å reise ut som misjonær om Gud ville. Det opplevdes som nok et håndtrykk fra Gud – en bekreftelse på kallet. Etter at vi hadde vært gift et par år ble vi spurt av NLM om å reise ut til Mongolia.

Den store vissheten om Guds plan følte vi ikke. Det var god bruk for oss på bedehuset og i byen der vi bodde og! Tilslutt fikk vi fred for å si ja, rett og slett fordi dørene sto åpne og misjonen hadde bruk for oss. Nå etter 3 år her i Mongolia har vi fortsatt denne freden at vi er her Gud vil vi skal være.

Hun brenner for at andre skal få høre om Jesus

Noe av det  som har gjort inntrykk er å se hushjelpa vår komme til tro på Jesus. Ei sosial, ressurssterk jente på 23år som kom fra hovedstaden Ulaanbaatar med bachelorgrad i lomma. Så velger hun å bosette seg i den lille hjembyen Khovd og jobbe som hushjelp hos oss. Å se henne sitte på gudstjeneste og lytte med åpent sinn til forkynnelsen søndag etter søndag. Fantastisk å se Guds Ord åpne hjertet hennes og skape troen. Å se konkret som det står i Rom. 10,17 at troen kommer av forkynnelsen som en hører og forkynnelsen som en hører kommer ved Kristi ord. Og det stoppet ikke der. Gud har utrustet henne mer og mer og grunnfestet henne i troen. Nå er hun ivrig med i kirka, bibelgrupper og søndagsskole. Hun brenner for at andre skal få høre om Jesus.

Foto: Privat