Mange tidligere norske misjonærer har nå pensjonert seg, og har flyttet hjem til Norge. Likevel besitter mange av disse spennende historier fra tjenesten som vi i iTro ønsker å løfte frem. Vi har intervjuet Ola Tulluan, som har lang fartstid i misjonens tjeneste.

Her får du høre flere spesielle historier fra Olas tid i Indonesia.

Tre biler i bredden på en smal vei

En dag etter at Ola og familien hadde vært i byen Malang, kjørte de hjem på kvelden. Det er venstrekjøring i Indonesia, og veiene er ofte smale. Autovern er mangelvare. Deler av veien går langs en bratt skrent med en elv flere meter nedenfor.

– Jeg så at det kom en buss imot med lys både oppe og nede. Da vi nærmet oss så jeg at det var en bil på siden som ikke hadde lys. Det var for sent å gjøre noe. Vi la oss så langt ut som det var mulig å komme og møttes 3 biler i bredden. På forunderlig vis smatt vi forbi uten en skramme.

– Det var egentlig ikke mulig. Det var rett og slett ikke plass. Vi skulle egentlig rullet ned skrenten og ned i elva. Vi måtte takke Gud.  Vi mintes ordet om at Gud bærer oss på englevinger fra Salme 91,11. Jeg er helt sikker på at det var Herren som ville at vi skulle leve videre.

– For oss ble det en mektig opplevelse av at Gud er til å stole på. Han er reell; han er ikke en virkelighet vi studerer i et teologistudium, men en virkelighet i våre liv.

Kannibalsk latter og hedenskapets realitet

– En tid hadde vi en student på bibelseminaret som kom fra Papua, den indonesiske delen av Ny Guinea. Han hadde blitt en kristen gjennom misjonærer fra Wycliffe.

– Han var ikke særlig stødig i indonesisk. Han snakket helst stammespråk. Men han fullførte sin teologiske utdannelse og ønsket å starte en bibelskole i landsbyen sin på Papua. Ett år etterpå fikk jeg invitasjon til å foreta åpningen av bibelskolen han hadde bygget.

Med det samme jeg gikk av flyet så jeg at flere i befolkningen pekte på meg, lo og fniste

– Jeg fikk Mission Aviation Fellowship (MAF) til å fly meg inn og vi landet på en flystripe som var hugget ut i regnskogen. Jeg hadde med meg tolk fordi jeg snakker bare indonesisk, ikke det stammespråket de brukte til daglig. Med det samme jeg gikk av flyet så jeg at flere i befolkningen pekte på meg, lo og fniste. Det var ubehagelig. Litt motvillig måtte tolken til slutt si hva de sa.

Folket sa at hvis Ola hadde kommet 10 år tidligere hadde de spist ham, fordi det hvite kjøttet så så deilig ut. Tidligere hadde de vært menneskeetere, slik mange stammer på Papua hadde vært. Det er hedenskapets realitet.

– Da oppdaget jeg forskjellen på synd og fristelse. Menneskets natur er syndig. Alle har syndet, sier Bibelen. Her er det ingen forskjell (Rom. 3,22b-23). Fristelser, derimot, er ofte kulturelt betinget. For disse menneskene var det en fristelse å spise menneskekjøtt, slik de hadde gjort tidligere. I Norge tenker ingen på det som fristelse, mere som noe sykelig.

– Jeg må takke for at jeg ikke kjente på slike fristelser.

Om bare misjonærene hadde kommet før…

– I løpet av vår tjeneste opplevde vi at mange mennesker kom til tro over hele Indonesia. Det var vekkelse i landet.

En gang Ola talte i den østlige delen av Indonesia møtte han ei mor, og de begynte å snakke om familie. Hun spurte Ola hvor mange barn han hadde, og Ola svarte at han har fire barn. Fire jenter. Så fortalte hun er rystende historie.

– I landsbyen hun kom fra, før kristendommen kom, var det slik at det første barnet som fikk leve opp måtte være en gutt. Hun hadde fått ei jente som ble satt ut i regnskogen. Hun ble gravid igjen og fødte enda ei jente som også ble satt ut i regnskogen. Så fikk hun en gutt som fikk leve opp. Etter det hadde hun fått flere gutter og to jenter.

– Så ser hun opp på meg med tårer i øynene og sier: «Jeg kunne også hatt fire jenter, om misjonærene hadde kommet før.»

– Dette minnet meg om viktigheten av å sende evangeliet dit det er ukjent. Og jeg fikk en enorm takknemlighet for at jeg hadde hørt evangeliet, blitt en kristen og fått kallet til å gå med det evangelium som hadde frelst meg. 

Jeg kunne også hatt fire jenter, om misjonærene hadde kommet før.

Jesus er frigjører fra Satans makt

Ola fikk oppleve mange spesielle åndelige opplevelser i løpet av årene i Indonesia, og det minner han om viktige bibelske sannheter.

– Det jeg fikk oppleve i tjenesten i Indonesia, overbeviste meg om at åndeverdenen er noe mer enn en vag teori. Den er en realitet. Paulus sier at vi ikke har en kamp mot kjøtt og blod men mot ondskapens åndehær i himmelrommet (Ef. 6,12). Han skriver også at Kristus overvant åndeverdenen da han viste seg som seierherre over den på korset (Kol. 2,15).

Djevelen er denne verdens Gud (2. Kor. 4,4). Vi må ikke tro at han er død, heller ikke i Norge. Jeg må erkjenne at det jeg opplevde i min tjeneste som misjonær, kom så nær innpå meg, at jeg ble litt oppslukt av det. Samtidig fikk jeg ny frimodighet til å peke på Jesus som frelser og frigjører fra Satans makt.