Jeg vokste opp like ved en stor elv. Når det var varmt, brukte vi gutta å svømme over. De store gutta hadde lært oss hvordan vi skulle gjøre det. Vi måtte svømme på skrå oppover mot strømmen, ikke rett over – og hvert fall ikke skrå nedover. Da ville vi havne i strykene.

Selv om det var august og det var lite vann i elven, gikk strømmen ganske sterk. Så man kunne ikke slappe av. Det handlet om å finne et punkt, langt opp i elven å styre etter. Så la vi oss på, på skrå oppover. Mot strømmen.

Å drive misjon minner meg om å svømme motstrøms i elven.

Et mål der fremme

For det første må vi ha et mål langt fremme. Dersom vi mistet dette av syne, mistet vi retningen og kan havne feil. Målet med misjon er at mennesker skal bli kjent med Jesus. Og vi kan ikke miste dette av syne.

For det andre må vi være utholdende. Elven vi svømte over var bred, og hvis vi startet for raskt, ble vi utslitte. Derfor måtte vi spare på kreftene. Slik er det i misjon også. Misjon er arbeid som tar lang tid – gjerne et helt liv.

Vi må trene

Og så måtte vi trene. Skal du lykkes i misjon må du også trene – om ikke fysisk – så må du øve deg på språk, kultur og du bør kjenne Bibelen. Og du trenger gjerne utdannelse.

Jeg husker jeg kunne bli redd i elven. Men jeg visste også at jeg måtte være sjefen over følelsene mine. Hvis ikke, kunne jeg få panikk. Og da mistet jeg kontrollen. Slik er det i misjon også – ikke fordi det nødvendigvis er farlig – men i misjon man må gjerne gjøre ting man ikke har gjort før. Og det kan i seg selv være skummelt.

Sammen i misjonen

Jeg visste at dersom det gikk galt, ville kompisene mine hjelpe meg. Vi var nemlig sammen om svømmingen. Slik er det i misjon også. Det gjøres nemlig best i team.

Å krysse elva frem og tilbake var et skikkelig adrenalinkick. Jeg har kjent på samme type glede når vi har satt oss noen mål i misjon som vi lykkes med.

«Det er bare død fisk som flyter med strømmen», husker jeg en gammel mann på bedehuset sa. Det har han rett i.