En bruktbil var det første vi kjøpte da vi flyttet fra Romania til Norge. Den kostet akkurat litt mer enn vi egentlig hadde råd til, men med ekstra hjelp fra banken gikk det bra. De første månedene funket bilen glitrende, og jeg var strålende fornøyd.

Dyre reparasjoner

Etter noen måneder måtte den på verksted. Det dyrt. Veldig dyrt. Vi var ikke akkurat rike, for å si det slik, men jeg hadde ikke noe valg; bilen måtte fikses.

Så det tok ikke mange ukene før jeg oppdaget rustflekker i hjulbuene. Jeg banket forsiktig på lakken, noe som førte til at den hvite lakken bare drysset av som snø. Under var det mye rust. Jeg pusset, sandblåste, grunnet og lakket. Men det tok ikke lang tid før jeg oppdaget at bilen var full av rust.

Sveisingen kostet meg ytterligere noen tusenlapper. Deretter måtte vi enda en tur innom verkstedet. Og så en liten tur til. Før vi måtte innom enda en gang.

Irritert på Gud

Etter et år regnet jeg på det. Bilen hadde kostet meg 5000 kroner i måneden i snitt – bare i reparasjoner.

Sent en kveld begynte den å hoste oppover bakken på vei til huset vårt. Nå var jeg lei. Og litt sint. Stille sa jeg til Gud: «enten gir du meg penger til å fikse den, eller så fikser du bilen for meg. Eller så gir du meg en ny bil».

Bilen havnet på verksted igjen. Og denne gangen ble den ikke fikset. Det ble for dyrt. Jeg tauet den til en kompis, hvor den stod i et par uker før den ble solgt for litt mer enn vrakpanten.

Her hadde vi jobbet som misjonærer. Nå var garasjen tom.

Jeg var irritert på bilen. Men mest av alt var jeg irritert på Gud. Her hadde vi jobbet som misjonærer. Nå var garasjen tom. Bankkontoen var også tom. Og tålmodigheten min var borte. Hvorfor var det så vanskelig?

Bønnesvar

Det gikk ikke lang tid før jeg fikk bønnesvar. Faktisk, jeg vet ikke om jeg hadde bedt en gang om hjelp, utenom den kvelden da den hostet og harket i oppoverbakken, på vei oppover til huset vårt.

For kvelden etter at den ble parkert i gården til kompisen min, var det en fyr som ringte meg. Han hadde hørt om bilen, og lurte på om han skulle kjøpe en ny bil til meg.

Hverken før eller senere har jeg opplevd noe lignende.

Ny bil

Det tok ikke lang tid før jeg var den lykkelige eier av en grå Skoda Octavia stasjonsvogn. Med skiboks.

Jeg følte meg som en millionær!

Jeg beskyttet bilen med mitt liv! Nåde den som kom borti den!

Stolt som en hane kjørte jeg rundt. Til tross for at det «bare» var en Skoda og ikke en Porsche – jeg følte meg som en millionær!

MIN bil

Et par måneder senere var jeg i Ungarn på et ledermøte i Ungdom i Oppdrag. Der snakket vi om Jesus som Herre, og hva dette kunne bety i praksis.

«Har du noe i ditt liv som du ikke har gitt til Jesus?», var det en stemme som spurte meg. Jeg vet ikke om det var en indre stemme eller om det var møtelederen som snakket.

Umiddelbart visste jeg svaret. Jeg hadde en grå Skoda Octavia stående i garasjen hjemme. Med skiboks. Den tilhørte meg. Ikke Jesus.

Å følge Jesus betyr at Jesus er Herre i livet.

Der på kne ble det flere diskusjonsrunder. Først med meg selv. Så med Gud. Så med meg selv igjen. Den varte ikke lenge.

Jeg reiste meg opp, tok frem en penn og et lite papirstykke. Så skrev jeg følgende; «Grå Skoda Octavia stasjonsvogn. Ny. Med skiboks. Den tilhører Jesus». Deretter brettet jeg lappen sammen og la den ved korset.

Slik «ga» jeg bort bilen min.

Jesus er Herre i livet

Da jeg kom hjem, så følte jeg en dyp glede. Jesus har gitt meg alt jeg har. Alt jeg har tilhører Jesus.

Å følge Jesus betyr at Jesus er Herre i livet. Det kan medføre utfordringer og gleder. Men over tid er gleden alltid større.

Er det noe i ditt liv som du trenger å «gi» til Jesus?

PS: Lurer du på hva som skjedde med bilen? Den solgte vi etter et par år. Da ble nemlig kona gravid, og vi trengte en bil med flere seter…