The Museum: My Only Rescue

Ah, Amerika, det enorme kontinentet i vest. Fylt av fritert mat og atomvåpen og presidenter og kjendiser og Lady Gaga og kristne – så mange kristne!

Noe som absolutt  er flott. Og de mange millionene med mer og mindre tolerante kristne har ført til både det ene og det andre, alt fra egne kristne fastfood-kjeder via store kristne filmproduksjonsselskaper til et enormt kristent bokmarked som flyter over av selvhjelpsbøker. De har kristne treningsvideoer, kristne yoga-grupper og kristne bibelbasert-alternativ-til-yoga-men-det-er-absolutt-ikke-yoga-grupper. De har bibelbaserte dietter og kristne fornøyelsesparker.

Og det kan jo også være vel og bra. I alle fall til en viss grad.

Og så har  de en helt gigantisk (og lønnsom) kristen musikkindustri. Som pøser ut store mengder kristen musikk i alle tenkelige og utenkelige sjangere. Og det er absolutt flott – jeg hadde omtrent vært uten jobb hadde det ikke vært for våre kjære amerikanere.

Det blir som julaften

Men samtidig kan den enorme flodbølgen av ny kristen musikk – som oftest av god kvalitet og med godt innhold og alt mulig – av og til bli nesten bedøvende. Det blir så mye, og alt er like blankpolert og radiovennlig og flott. Det blir som julaften. Den hadde ikke vært like stas hvis den var en gang i uka, ikke sant?

Og alt dette  er bare en enormt lang intro for å kunne si at det nye albumet til The Museum, My Only Rescue, er bra. Det er velprodusert, velsunget, velspilt og akkurat passe variert. Det viser en fin musikalsk utvikling fra bandets debut Let Love Win fra 2010 – som ble godt mottatt og mye spilt på radio (for dette er jo veldig radiovennlig).

Og alt det er flott.

Men så er  det bare det at alt det der har jeg sagt om veldig mange plater de siste par årene. Og for en som hører på så mye forskjellig ny kristen musikk som meg skal det litt til for at en plate virkelig spretter ut av bunken og gjør krav på min oppmerksomhet utover den tiden det tar å lytte gjennom noen ganger, gjøre litt research og skrive en anmeldelse.

Det er kanskje en yrkesskade.

har ikke helt klart å spikre sin helt egne sound

Likevel, sånn er  fakta. Og fakta er altså at My Only Rescue er en god, kristen plate i det uhyre populære pop/rock-segmentet. Den er absolutt verdt å lytte til. Men gutta i The Museum (kult navn, forresten. Det skiller seg ut) har ikke helt klart å spikre sin helt egne sound enda. Spill en sang av dem på radioen, og jeg vil nikke med hodet og digge musikken, men ikke sjans i havet at jeg vil kunne fortelle deg hvem som spiller.

Dette ble jo  en litt spesiell og filosofisk anmeldelse… Så ikke misforstå: The Museum har for så vidt truffet spikeren på hodet og hamret sammen en flott plate. De har bare brukt nøyaktig samme spiker som veldig mange andre.

Her hos meg skal de enn så lenge få stå på litt i bakgrunnen – til neste lignende plate kommer rekende fra noen andre. Og imens skal jeg beundre platecoveret. For det hadde det lille ekstra. Og jammen har det gått med en del spiker.

Foto: BEC Recordings