La meg fortelle om den kvelden jeg var konge – og det store fallet som fulgte senere samme kveld

Det var en lørdag kveld i Oslo sentrum. Jeg gikk rundt og minglet blant andre unge voksne i Misjonssalen, menigheten min, etter at gudstjenesten var ferdig.

Det var noe spesielt med stemningen denne kvelden. En slik kveld jeg vet jeg ikke får oppleve mange av, og derfor må nyte til fulle når de kommer.

Kvelden jeg var konge

Alle ville prate med meg, gi meg en hi-five, en klem eller noen gode ord. Folk jeg aldri hadde pratet med før, kom bort for å slå av en prat. Antagelig for å signalisere til vennene sine at de kjente meg.

De beundret meg. Ville ha en del av meg denne kvelden. Og med god grunn, må det være lov å si.

For denne kvelden var jeg kongen.

Jeg hadde vunnet fruktkurven på basaren.

På min triumfferd rundt i Misjonssalen, bærende på dette 50×30 cm store trofeet fylt av alle naturens frodigste gaver, og med den eksotiske ananas-bladkronen majestetisk ruvende over det hele, visste jeg at nå har jeg nådd så høyt opp det er menneskelig mulig å komme på den sosiale rangstigen.

Hvor lenge kunne denne opplevelsen vare?

Fra kongen i kirka til freaken på trikken

Aldri før eller siden har en konge abdisert så raskt som den kvelden. En 10 meters gåtur var alt som skulle til – ut døra fra Misjonssalen og inn døra på trikken.

I likhet med mange av sine passasjerer, er trikkene i Oslo nokså fulle rundt midnatt på lørdager, da jeg skulle hjem. Og vanligvis høflige trikkepassasjerer hadde ingen intensjoner om å skjule at de syntes dette var et rart syn.

Jeg skjønte fort at konseptet fruktkurv ikke var et like stort statussymbol blant folk på trikken som blant folk i Misjonssalen.

Jeg var ikke lenger den respekterte vinneren av den gjeveste gevinsten en basar kan gi. Jeg hadde blitt den litt spesielle mannen som satt der på trikken med tre måneders naturlig forbruk av frukt, i en flettet kurv på fanget.

Hva skal noen med så mye frukt, med mindre de er psykopat?

Det var ingen tomler opp eller beundrende blikk. Det var pekefingre og nedlatende blikk.

Jeg kunne ikke høre hva de tenkte eller sa til hverandre. Men det var heller ikke nødvendig. For jeg følte tankene deres med hele meg:

«Hva skal noen med så mye frukt med mindre de er psykopat?»
«Hvorfor ikke bruke en handlepose, som et vanlig menneske?»
«Hvordan har noen klart å bli hjernevasket av Bama?»

Når man ikke ser ting i sammenheng

Hadde jeg fått muligheten til å forklare situasjonen for dem, tror jeg at det kunne hjulpet. Kanskje ville de vært enig i at det ikke var fullt så rart som det kunne virke når man bare så det utenfra, uten noen sammenheng.

Kanskje litt som med en del andre ting som skjer i kirka?

Ting vi kristne gjør eller tror på, som kan virke rart når man betrakter det fra utsiden, men som kan gi litt mer mening når man får høre mer om det, ser det i et større perspektiv eller får oppleve det selv?

Litt som i sitatet som sier «Those who hear not the music think the dancers are mad».

Jeg vet ikke.

Men én ting vet jeg, og jeg tror det minnet vil sitte i meg lenge:

At for én kveld (hvert fall en del av den) var jeg konge.