– Det mangler noe i livet

Gunnar lever et vanlig familieliv, men er ikke tilfreds. Han spør seg selv om det kan skyldes fraværet av Gud, og om livet han lever er noe han ønsker å videreføre til barna.
– Ansiktene deres gnistrer. Hvor finner de denne gnisten? Hvor mistet vi vår? sier Gunnar. Han betrakter noen bilder av munker ved et kloster som han fikk tilsendt i posten fra en venn.

Helt i begynnelsen  av filmen vises glimt av ødeleggelsene etter selvmordsbombere og naturkatastrofer. Deretter møter vi Gunnar i et hageselskap der det største problemet er at han har glemt å kjøpe grillkull. I løpet av selskapet betrakter Gunnar gjestene, som er familien og kollegaene, og han stiller spørsmålene ved den alltid tilstedeværende tomheten. Han undrer seg også over behovet for å opprettholde illusjonen om at alt er bra. Videre forteller Gunnar at han lever med en kvinne han elsker og at han har to barn han kan dø for. I tillegg har han to Volvo-er, villa og vov-vov. Likevel klarer han ikke å slå seg helt til ro.

Er jeg redd for å dø?

Det er kun når Gunnar gjør noe enkelt som å klippe plenen, at han er mer tilfreds og tilstede i eget liv. Men plenklippingen er ikke nok til at bildene av de smilende munkene slipper taket. Gunnar bestemmer seg for å reise til klosteret St. Macarius i Egypt der munkene bor. Han får med seg en ikke-troende og deprimert produsent, en muslimsk fotograf og en «happy-go-lucky» lydmann. Sammen reflekterer de over eksistensielle spørsmål: Er jeg egentlig fornøyd med livet? Er jeg redd for å dø?

I hans tidligere  film, Gunnar Goes Comfortable, avviste Gunnar Gud som svaret på livets spørsmål. Også i Gunnar Goes God uttrykker han en skepsis mot kristendommens Gud. I forkant av reisen til Egypt sier han: «Jeg vet at han ikke er der ute». Likevel dras Gunnar mot de kristne munkene og freden de har. Dette skjer på tross av en barndom med ubehagelige opplevelser på teltmøter med tungetale, fortalte Gunnar etter førpremieren i Kristiansand (10.2.2011). Han kaller seg selv «brent» når det gjelder kristendom, men sier samtidig at han er lei av unyanserte fremstillinger av kristne.

Hva er det som gjør livet meningsfullt?

I Egypt bor  teamet først i Kairo noen dager før de reiser ut i ørkenen. Overgangen fra en bråkete storby til stillheten er brå. Teamet strever med å finne seg til rette og trives ikke med et rolig tempo, og at det er så stille. Men etter hvert forteller både Gunnar og den rastløse fotografen om at de opplever glimt av ro og fred. Munkene snakker om at penger og rikdom ikke er nok, men at målet er å leve nært Gud og lete etter sannheten.

Styrken ved filmen  er at den leverer gode og ettertenksomme beskrivelser av tomheten ved et fokus kun på materielle ting. Det er også mange ærlige øyeblikk, for eksempel fra produsent Elin Sander, som sier: «Jeg har alltid skyldfølelse, og tenker at det jeg gjør ikke er godt nok.» Dette er nok noe mange kan nikke gjenkjennende til.

Gunnar Hall Jensen  er ikke den første til å påpeke hvordan livet kan ende opp i et tomt jag. I boken Forkynneren i Bibelen står det: «Hva har mennesker igjen for sitt strev, av alt de sliter med under solen? (…) Mannen blir trett av å tale, og får ikke sagt det han vil. Øyet blir ikke mett av å se, og øret får aldri nok av å høre.» Hva er det som gjør livet meningsfullt, og som fyller det med glede?

På 1960-tallet ble det sagt at Gud var død..

Arne Tord Sveinall  er leder for Institutt for sjelesorg ved Modum Bad. Han er en av landets fremste eksperter på sekter, og har også mye kunnskap om nyreligiøsitet. I et intervju på nettsiden intomission.no sier han følgende om hvorfor mennesker søker utover det rent materielle: «På 1960- tallet ble det sagt at Gud var død, og at det kun var et spørsmål om tid før alle troende også ville dø ut. Dette slo helt feil, og etter den tid har all form for religiøsitet blomstret. Det har i stor grad vist seg at ateister har fått nyreligiøse barn. Grunnen til det er at det er svært krevende for mennesker å leve i et åndstomt rom over tid.»

Konklusjonen Gunnar ender  opp med etter besøket hos munkene er at «deres virkelighet ikke er min virkelighet». Dette er en interessant betraktning som synes å forutsette at det finnes flere «virkeligheter». Videre sier han: «Jeg tror på noe større enn meg selv. Jeg tror på Gud inne i meg. Gud lever i meg. Gud dør med meg.» Samtidig sier Gunnar at «Gud utenfor meg finnes ikke». Det er interessant at begrepet «Gud» brukes når dette identifiseres med ham selv. Hva henviser da uttrykket «større enn meg selv» til?

Disse utsagnene kan nærme seg det panteistiske livssynet som sier at «gud er alt i alle». Likevel beholdes det sekulære perspektivet med fokus på det som finnes i denne verden. «Gud» blir noe som eventuelt kan brukes for å oppnå indre fred, og ikke mer enn en personlig konstruksjon som ikke finnes i «virkeligheten». Ordet «Gud» fungerer mer som et krydder, en følelse av noe dypere og noe åndelig. Grunnperspektivet er likevel en sekulærhumanisme der mennesket står i sentrum av tilværelsen.

Spørsmålene er ypperlige som utgangspunkt for gode samtaler

I filmen våger  Gunnar Hall Jensen å ta opp de store spørsmålene: Finnes Gud? Hva med det onde? Hva er galt med oss? Hvordan er det mulig å finne indre fred? Disse spørsmålene er ypperlige som utgangspunkt for gode samtaler. Svarene som Gunnar selv gir i slutten av filmen inviterer også til videre diskusjon. Holder svarene han kommer frem til? Hvordan fremstilles svarene fra den kristne troen i filmen? Holder svarene fra den kristne troen i møte med spørsmålene? Og kan det være at Jesu påstand «jeg er veien, sannheten og livet» er mer enn en subjektiv trosytring? Spørsmålene roper etter å bli tatt på alvor – både av troende og skeptikere.

Denne artikkelen er gjengitt med tillatelse fra Damaris Norge nettside Kulturvinduet. /i>© Copyright Damaris Norge

Foto: Filmweb / Agitator as