Som i filmen 'Hobbiten' er det ikke sikkert livet vårt som kristne alltid er komfortabelt, trygt og enkelt.

Har du noen gang forventet at noe skulle skje og blitt sittende og vente, uten at noe har skjedd?

Kallet til misjon er det siste Jesus befalte oss. Dersom vi hver dag lever nær Gud og legger dagen i Hans hender, vil Han lede oss. For vi kan ikke å gå i egen kraft.

Det er nesten å umulig å forstå at vi skal være satt bare litt lavere enn Gud selv. At en som skaper himmelen med bare fingrene, vil ha noe med meg å gjøre.

Da jeg var liten og skulle rydde hendte det at jeg slengte rotet under senga. Out of sight, out of mind. Men mamma fant det, og hun rydda opp i rotet mitt.

Når vi er syke og er hos legen, er vår første prioritet å bli frisk igjen. Slik bør det også være med vårt åndelige liv.

Foretrekker du et hardt og vondt fall du ser du må fikse med en gang, eller et sakte forfall som du ikke merker før det kanskje blir for sent?

Hvis du er som jeg, så lengter du også etter å leve et mer kristent liv.

Tenker vi over hva vi egentlig sier? Snakker vi så vi selv forstår, og enda viktigere, andre forstår?

Jeg blir skikkelig glad hvis jeg oppdager et stjerneskudd. For da tror jeg at jeg kan jeg ønske meg noe. 

Hver kveld spurte søsteren min forventningsfullt: "Hva skal vi gjøre i morgen?" og hver morgen spurte hun: "Hva skal vi gjøre i dag?"

Har du noen gang vært på vandring gjennom Mosebøkene sammen med israelsfolket?

Jeg har tenkt at det må vel være ei grense for hvor mange ganger Gud skal måtte tilgi meg.

Da Jesus hadde helbredet ti spedalske menn var det bare én som kom tilbake og takket ham. Er vi mer som de ni som ikke vendte tilbake til Jesus?

Utendørs, med 30 grader og bønnerop i bakgrunnen, var jeg med på et påskemøte. Dette var i et land der nesten alle er muslimer, og det er ulovlig å konvertere fra islam.