Veien til Japan

Elsa vokste opp med en kristen mor. Faren var til sjøs, ofte mange år om gangen. Hun så ham en gang fra hun ble født til hun var 10-11 år. Det betydde at moren hennes praktisk talt var alenemor.
Familien gikk mye på misjonsshuset i Fredriksstad. Elsa vokste opp med misjon. Den gangen var det Kinamisjon og Asia som gjaldt. Så det var ikke helt overraskende at det var Japan Elsa senere reiste til.

Alikevel hadde jeg alltid en lengsel etter å bli misjonær»

-Jeg gikk på søndagsskole, og vi hadde møter hjemme. Men I tenårene var jeg ikke lenger like glad for å gå på møter da andre gjorde andre ting. Man kan nok si at jeg gled mer og mer bort i fra et aktivt kristent liv. Alikevel hadde jeg alltid en lengsel etter å bli misjonær, men jeg skjønte at da måtte jeg ha et aktivt kristenliv. I 1941 var jeg på et lite møte, taleren sa «det kan hende det sitter noen her som skal reise ut som misjonær» og det traff meg.
I Jesaja 43,1 står det: «Frykt ikke, jeg har løst deg ut; jeg har kalt deg ved navn, du er min» Dette verset ga meg frelsesvisshet.
Etter middelskolen (ungdomsskolen) gikk Elsa handelsskolen, og hadde flere jobber etter det. Først i en skoforretning, så som skipsmegler under krigen. Da den var over fikk hun jobb på kontor hos Freia i Oslo. Der begynte hun å gå i Misjonssalens ungdomsforening. Og over oppvasken i Misjonssalen møtte hun Arne som hun senere giftet seg med.

Se, jeg har satt foran deg en åpnet dør, som ingen kan stenge

Arne hadde også et kall til å reise ut. Elsa begynte på Rikshospitalet på en jordmorutdannelse og Arne gikk på Menighetsfakultetet.
Etter at begge var ferdig utdannet giftet de seg. De reiste til Wyoming i USA for å lære engelsk. Det de hadde med seg var en skipssekk, en koffert og 75 dollar. I Wyoming ble de godt mottatt, det var en aktiv kirke, men det virket alikvel fremmed. Det var lite åndelig føde.
-Vi fikk ikke mat for vår sjel. Arne skrev til Gabriel Eikli som var misjonær i Japan, og han kjente en prest i Torronto i Minneapolis som selv utvandret til Amerika som vi kunne få kontakt med. Dette var en tid da jeg var langt nedpå. En dag leste jeg i Johannes’ åpenbaring 3,8 «Se, jeg har satt foran deg en åpnet dør, som ingen kan stenge». Rett etterpå kom Arne ned trappa til kjellerleiligheten vår med et brev fra pastor Jostveit. Han ville møte Arne og de ville sende oss til Japan.
Og det var starten på mange spennende, fine og samtidig utfordrende år i Japan. Arne og Elsa, etterhvert med barn, var i Japan tilsammen over 25 år. Elsa forteller at salme 115, 1 betydde mye:
La ikke oss få ære,
Herre, ikke oss,
men ditt hellige navn!
For du er god og trofast.
De planla aldri langt fram i tid. Det var steg for steg som gjaldt.

Mitt Vitnesbyrd er spalten hvor ulike mennesker får fortelle om noe sitt forhold til Jesus, til glede og oppbyggelse for alle oss som leser iTro.

Elsa Grønning er 89 år. Hun har vært misjonær i Japan en stor del av livet sitt.

Har du et vitnesbyrd du vil dele med andre? Ta gjerne kontakt via kontaktskjemaet som du finner i menyen øverst.