De siste årene har vært en turbulent periode, med utfordringer jeg aldri hadde sett for meg å stå i. Det har vært dager hvor troen har blitt testet på flere områder. Og i slike situasjoner kan livet oppleves urettferdig og uutholdelig.

Alt som var så idyllisk og fint, det sprakk.

I denne tiden har Josef vært et sterkt forbilde for meg. Sønnen som var så elsket av sin far, «bubblewrapped» og priveligert.

– Så sprakk bobla

Mange kan kanskje relatere til min «bubblewrap» også kalt kristenbobla der det har vært «kult» å henge i kirka på fredagskveldene, familie som elsker Jesus, ikke noe «dramatisk» som har rammet livet egentlig. Men så sprakk bobla.

Solgt av egne brødre inn til slaveri, sendt i fengsel for noe han ikke hadde gjort, mistet dyrebar tid med familie på grunn av sjalusi. Alt som var så idyllisk og fint, det sprakk.

For meg var det sykdom i nær familie, for deg var det kanskje å noe annet. At noen nær deg har gått bort, vonde eller brutte relasjoner, noen du stolte på som sviktet. Livet tok plutselig en annen vending.

Er det en ting jeg vet så er det at mye er og forblir meningsløst.

Guds «treningsleir»

For noen år siden leste jeg «You’ll get through this» av Max Lucado. En enormt utfordrende og utrustende bok, som skulle bli mitt våpen den siste tiden. Han skriver om at når Josef blir solgt av brødrene sine tenker djevelen «seier», mens Gud derimot bruker det som en treningsleir. En mulighet til å bli utrustet.

Jeg sier ikke at det betyr at man vil eller må finne mening i alt det vonde som skjer her på jorden. Er det en ting jeg vet så er det at mye er og forblir meningsløst.

Men det Max Lucado skrev om Josef har blitt viktig for meg. Det er ganske enkelt (men vanskelig); aldri i livet om djevelen vinner på dette.

Han er trofast når jeg er troløs

Josef står mange år senere ansikt til ansikt med brødrene sine. Til tross for å sikkert være sint og skuffet, har tiden gitt ham perspektiv.

Han har evnen til å skape godhet ut av det vonde, han er tross alt skaperen med stor S.

Å stole på Gud og bli utrustet av ham. Hadde det ikke vært for det han gikk gjennom så hadde han ikke hatt den tilliten til Gud og folket hadde ikke blitt reddet fra hungersnød.

«Dere tenkte ondt mot meg, men Gud tenkte det til det gode.» (1 Mos 50,2)

Og det er det jeg klamrer meg til i denne tiden. Ikke at djevelen skal få sin vilje og jeg dytter Gud vekk, men at jeg kan klamre meg til Ham som er ALLMEKTIG og har verden i sin hule hånd.

Han har evnen til å skape godhet ut av det vonde, han er tross alt skaperen med stor S.

Jeg har begynt å takke Gud for et bankende hjerte, for helse, jobb, tak over hodet, smil fra tantebarn, gode samtaler, fint vær, for dyrebar tid med familien.

Så det er min bønn for denne tiden. At han er trofast når jeg igjen og igjen er troløs (2.Tim 2,11). Han som viser sin styrke igjen og igjen når jeg ser hvor svak og hjelpesløs jeg er.

– Mer avhengig av Gud enn noen gang

Han kan skape noe godt ut av denne sesongen. Jeg er mer avhengig av Gud enn noen gang. Men det ser annerledes ut enn før. For det er tider det er vanskeligere å vise det.

Men det er greit. For jeg kan finne fred i at Han har kontroll. Hans eksistens og allmakt er uavhengig av min eksistens. Han er, alltid.

Den viktigste for meg nå, er å takke. Jeg har begynt å takke Gud for et bankende hjerte, for helse, jobb, tak over hodet, smil fra tantebarn, gode samtaler, fint vær, for dyrebar tid med familien. Ja, de enkle, men ofte tatt for gitt tingene i livet.

For alt det gode vi får kommer fra Gud. Og når man begynner å takke, da er der plutselig mye å takke for.