Året 2020 er et år vi alle vil huske, men for meg handlet det om mer enn nedstengning og avstand. Det ble året jeg endelig forsto meningen med livet.

Etter et konstant søk etter å fylle hjertet med noe evigvarende og godt, fikk jeg endelig møte Jesus.

Marihuana som levebrød

«Hvorfor føler jeg ikke fred? Hvor er kjærligheten? Hvorfor er jeg så lei meg?» var spørsmål jeg ofte stilte meg selv. Jeg fant aldri svaret, uansett hvor jeg søkte. Veiene mine ble mørkere og mørkere.

Jula 2020 hadde jeg definitivt nådd bunnen. Å røyke marihuana hadde blitt mitt levebrød. Uten det klarte jeg ingenting. For byrdene jeg hadde tatt på meg var for tunge, og jeg var altfor feig til å innrømme det ovenfor noen andre.

I den verden vi lever i i dag, er det overfladiske og falske satt høyere enn det genuine og autentiske.

Etter at jeg valgte å flytte hjem fra Oslo mistet jeg vennene mine. I tillegg til dette hadde forholdet til familien min aldri vært så dårlig som nå. Jeg var helt alene uten noe å støtte meg på.

Å passe inn, hva betyr det? Jeg vil ikke være som de andre noe mer. Det funker ikke for meg, sa jeg til meg selv. Jeg satt i senga på rommet mitt klokken 01 på natta og fortsatte samtalen med meg selv.

Jeg kommer fram til at: Ja, jeg har tatt dårlige valg og forstår konsekvensene av valgene mine. Samtidig fortjener ingen å være alene.

Englebesøket som forandret alt

Dette øyeblikket, sønderbrutt og alene, ledet til møtet som forandret livet mitt for alltid.

Foran meg åpnet det seg plutselig et lys. På peisen foran senga jeg satt i, satt det en engel. Det var som å se på sollys en skyfri sommerdag. Hele tilstedeværelsen fylte meg med enorm varme og kjærlighet. 

For meg ble dette møtet et tegn på at Gud eksisterer og at Han ser meg.

Morgenen etter jeg hadde sett engelen var livet mitt allerede helt forandret. Jeg følte meg ikke lenger tung som en stein. Tvert imot, jeg følte meg lett som en fjær. For første gang på et år spiste jeg frokost.

Suget etter å røyke marihuana var totalt borte – jeg tenkte ikke en gang på det. Størst av alt var den genuine gleden jeg kjente inni meg. Jeg var glad på ekte og følte at uansett hva, skulle dette gå bra.

For selv om jeg gråt hver dag, følte jeg virkelig en styrke inni meg.

Norge trenger misjonærer

Å være nyfrelst var utfordrende. Ingen rundt meg var troende, og heller ingen var positive da jeg delte hva som hadde skjedd meg. Jeg startet å be hver kveld før jeg la meg, noe jeg vil si var det som holdt meg på beina. For selv om jeg gråt hver dag, følte jeg virkelig en styrke inni meg.

En dag bestemte jeg meg for å sende en melding til en gammel venninne jeg husket var åpen om å være troende fra videregående. Responsen hennes var fantastisk. Hun hjalp meg å komme i kontakt med kristne mennesker som ville støtte meg.

Et kristent par som var misjonærer i hjembyen min ble støtte for meg i den tiden som kom. Og her vil jeg stoppe å si til alle som leser: Norge trenger misjonærer like mye som andre land.

Ved å ha et aktivt husfellesskap hjalp de meg å holde på troen. Hos dem fikk jeg komme som jeg var, samtidig lære om hvem Gud er og hvem han sier jeg er. Til den dag i dag er de fortsatt nære venner av meg.

Ikle meg det nye livet i Kristus

«Men bli fornyet i deres ånd og sinn. Og ikle dere det nye menneske, som er skapt etter Gud i den rettferdighet og hellighet som er av sannheten» Efeserne 4,23-24

Da jeg startet trosvandringen min ante jeg ikke at det ville endre så mye av meg som det har gjort. En baby må lære å gå, og det måtte jeg også.

Jeg har lært enormt mye, og lærer fortsatt enormt mye. Det jeg vil fremheve som har endret meg mest, er lysten til å bli formet av Gud og følge Ånden, lese Bibelen og lytte til Gud. Det vil vi alltid få tilbake for.

En baby må lære å gå, og det måtte jeg også.

Selv om jeg har falt mange ganger, har det ikke endret engasjementet mitt i å la Gud fornye mitt sinn og vår relasjon.

«Men Herren er Ånden, og der Herrens Ånd er, der er frihet»
2. Kor 3,17

Det er litt over 2 år siden jeg fikk et nytt liv. Familien min og gamle venner er fortsatt sjokkert over forandringen min. Jeg sier bare:

Må livene våre fortsette å være et vitnesbyrd på at vår herlige Gud er ekte.