Det er så typisk, er det ikke det? I tre måneder har jeg hatt sommerferie, og i den ferien har jeg brukt litt tid på å tenke på hvordan jeg skulle være da jeg skulle starte på studiet.

Jeg har tenkt ut diverse og trodd at nå, nå var jeg endelig klar for å begynne å studere. Det er jeg kanskje også.

Men som det sikkert har vært for de fleste studenter, har det også vært fadderuke for meg. Det starter liksom rett på. Greit nok, nesten ikke noe drikkepress, men når du er den eneste edrue i faddergruppen var det plutselig ikke så kult som en hadde tenkt at det kom til å bli.

Jeg var så bevisst på at nå, nå skulle jeg være supersosial og være med på alt som skjedde i faddergruppen og studentlivet ellers, jeg skulle være ho kristne som var stolt av å være det. Jeg ville være en av de kristne som kanskje kunne bryte ned noen av de fordommene som vi ofte møter. Men hva endte jeg opp med? Nettopp å søke det trygge.

Les også: Kristen på fest

Satt som et spørsmålstegn

Når jeg satt på vorset, så ble jeg plutselig blyg, ingen kjente noen, men de andre klarte å komme med spørsmål, jeg satt der mer som et spørsmålstegn. Det gikk plutselig opp for meg at jeg ikke hadde vært særlig sosial eller i grunnen noe sosial i noen ikke-kristne sammenhenger. Det gikk opp for meg at jeg i fem år har levd i den altfor trygge, gode, varme kjernen, også kjent som ‘kristen-boblen’.

Så hvordan være sosial med ikke-kristne? Hva snakker en om? Hvordan kan JEG være med noen som jeg ikke vet om jeg har noe til felles med? Når en møter kristne, vet en i hvert fall at en har én ting til felles – troen.

Går i forsvarsposisjon

Tanker som at jeg ikke passer inn og at jeg burde være annerledes, gjorde meg litt satt ut. Jeg ble usikker, begynte å tenke over alt jeg sa og gjorde og ikke minst: jeg begynte med en gang å gå i ”forsvarsposisjon”. Da vi hadde presentasjonsrunde var jeg ikke akkurat så veldig gira på å fortelle at de to åra mine etter vgs har jeg brukt på Bibelskole og kristne ting. Jeg valgte heller å si: jeg har hatt to friår, der jeg blant annet bodde seks måneder i Ecuador.

Hvorfor? Jeg hadde allerede blitt lagt merke til fordi jeg ikke drakk, så hva hadde skjedd om jeg hadde sagt at jeg var kristen også? Hadde det satt meg enda mer i bås? Hva er jeg redd for? Å ikke bli akseptert fordi jeg er kristen? Hva så om jeg ikke hadde blitt det, eller blitt sett ned på og stilt spørsmål ved, er det ikke litt av det det vil si å følge Jesus?

For koselig i kristent fellesskap

Vi som kristne er kalt til å leve annerledes liv. I min tidligere ungdomstid opplevde jeg å miste venner og bli litt mobbet for at jeg var kristen, så jeg tror jeg ennå er litt redd for at det skal skje igjen. Men vet du? Jesus vet at vi kan møte mye pes, spørsmål og kanskje til å med hat fordi vi tror på han, men da sier Jesus at vi skal hoppe av glede!

Jeg hoppet ikke akkurat av glede da jeg kom hjem, dagen etterpå oppsøkte jeg heller et kristent fellesskap enn fadderuken, det var mye mer komfortabelt.

Jeg sier ikke at jeg ikke vil være i et kristent fellesskap, for det er utrolig viktig! Men jeg frykter nok at det blir så koselig at jeg glemmer litt å oppsøke ikke-kristne miljøer. Jeg synes at det her er vanskelig, men jeg vet at som kristen handler det om å være lys uansett hvor en er.

Ut av komfortsonen

Så jeg trenger i hvert fall å bli mer utfordret på å gå ut av komfortsonen min når det gjelder å bruke tid med mennesker som ikke kjenner Jesus. De er like mye verdt som meg, og Gud lengter etter å slippe inn i deres hjerter. Så la oss sammen være studenter, kristne, venner, og lys som vitner om Jesus – også utenfor bedehuset.

La oss fylle oss med Bibel, bønn og samtaler som kan gjøre at det blir lettere å møte spørsmål, samtaler og skeptiske blikk. Jeg vil i alle fall prøve å la Jesus bli en større del av min hverdag, da tror jeg det kan bli lettere å si at jeg er kristen, være en kristen og la personer som ikke kjenner Jesus få en mulighet til å bli kjent med han.