Det er ungdomsmøte og du har en innstilling om å følge med og få «noe ut av det». Hvis du skjønner hva jeg mener?

Møteleder innleder med å si noe om hvor fantastisk det er å være her siden vi får et møte med Gud, blir forvandlet av Den hellige ånd og får kjenne på Guds nærvær.

Eller noe i den duren.

En forventning skapes.

Antiklimaks

Men hva skjer? Du henger ikke helt med på talen og føler ikke på noen ting – verken under talen, i lovsangen eller når du ber.

En annen dag leser du i Bibelen. Du skjønner ikke en døyt av kapittelet du nettopp leste og ingenting skjer i følelsesregisteret. Bibellesingen oppleves kjedelig og uinteressant.

Men hva med alle som sier at Guds ord er levende, forandrer deg og ikke vender tomhet tilbake? Forvandler ikke Gud oss på gudstjenesten og gjennom bibellesingen?

Kjenner du deg igjen? Det gjør i alle fall jeg. Og det kan være veldig frustrerende. Bibellesing og møtedeltakelse kan føles bortkastet og Gud virker fjern.

Blir vi forvandlet?

Hva skal man tenke om disse utsagnene og hva stemmer? Er det sånn at det skjer noe spesielt og at vi blir «forvandlet» under møter, bibellesing og bønn? Jeg tror svaret er både ja og nei.

Bibelen sier oss at:

• Guds ord er virkekraftig og levende (Heb 4,12)
• Guds ord ikke vender tomhendt tilbake (Jes 55,11)
• At vi troende på Jesus Kristus gradvis blir forandret gjennom en helliggjørelsesprosess (2 Kor 3,18)

Les mer om helliggjørelse i denne saken: Helliggjørelse

Så ja, det er ikke helt uten grunn at disse tingene blir sagt og det er absolutt noe i det, det er bare ikke alltid det føles sånn.

Forandring over tid

Jeg tror absolutt at Gud møter og vil møte oss fra tid til annen i bønn, lovsang, i taler og bibellesing. Noen ganger konkret, andre ganger kjenner man på en fred og ro, mens i noen tilfeller vil man ikke kjenne på noen ting.

Hvordan vi opplever disse tingene vil variere fra person til person og fra gang til gang. Vi må huske at Gud har skapt oss med forskjellige personligheter og egenskaper (1 Kor 12,4-7). Noen kan oftere oppleve disse «sterke» møtene med Gud som inneholder masse følelser, mens andre har en mer nøktern helhetserfaring i møte med den kristne troen.

Vi er forskjellige og Gud møter oss ulikt.

Selv om vi ikke føler at vi blir «forvandlet» eller merker en forskjell etter møtegang eller bibellesing, så er jeg overbevist om at vi endres over tid med å rette vårt fokus mot Gud.

Vi skal ikke forandre oss selv

Det er her helliggjørelsen kommer inn i bildet. Vår oppgave er å bli i Gud, så vil Gud forme og forandre oss (Joh 15,4-5 og Jak 4,8). Her er det viktig å understreke at det er ikke vi som skal forandre oss selv gjennom å gjøre eller prestere noe, det er Gud som skal ta seg av det.

Fra et menneskelig perspektiv vet vi at menneskelige relasjoner må pleies. Slik er det med Gud også, jo mer tid vi bruker med han, jo mer vil Han prege oss.

Så selv om jeg kan føle det er meningsløst å gå på møte eller lese i Bibelen, er jeg overbevist om at det er viktig og noe vi bør fortsette med. Om vi ikke kjenner på disse umiddelbare følelesene, så må vi huske at Gud forandrer oss over tid, hvis vi blir hos Han.

Frelsen ligger ikke i følelsene

Det er imidlertid viktig å merke seg at følelser varierer fra person til person og fra tid til annen. Noen opplever sterke følelser i sitt trosliv, mens andre kan ha mer nøkterne opplevelser. Føleleser er gudegitt og absolutt ikke uviktige, men kristen tro er ikke begrenset til følelser alene.

Frelsen ligger ikke i følelsene, og det er ingen krav som tilsier at vi må kjenne på masse følelser rundt disse «troshandlingene» for å være en kristen. Dette handler at vi har forskjellige personligheter og at Gud møter oss på ulike måter.

Så ja, jeg tror virkelig at Gud forandrer oss hvis vi lar Han slippe til i livet våre og bruker tid med Han, men at det nødvendigvis ikke skjer på et blunk, i en spesiell åndelig åpenbaring (for alle), men over tid, og kanskje på en måte som vi ikke merker det selv.

Og ja, jeg tror det er mange som føler på disse tingene på møte, i bønn og i bibellesing, og det er helt topp! Men det er også helt greit å ikke kjenne på det. Vi må fortsette med å bruke tid med Gud og gi han plass, så er resten opp til Gud.