Kort fortalt ble foreldrene mine kristne gjennom noen utlendinger som jobbet i landet vårt.

Det gjør meg til en av de ytterst få andregenerasjonskristne her.

Hjemme var det veldig fint. Jeg lærte å be, fikk høre bibelfortellinger og fikk av og til delta på søndagsskole med noen utlendinger.

På skolen derimot var det vanskelig. 

Lever fortsatt et dobbeltliv

Hvis en som kommer fra mitt land er en kristen, så betyr det at han eller hun har konvertert. Man har sviktet Allah, familien sin, kulturen sin og landet sitt.

I praksis så er det en dødsdom.

Ingen måtte derfor få vite at foreldrene mine var etterfølgere av Jesus.

Det er mye press å legge på en liten jente. På skolen kunne ingen få vite hva vi trodde på.

Jeg deltok på koranundervisning og ba sammen med de andre barna. Men jeg lot veldig få komme tett innpå meg. Jeg var livredd for å skaffe meg venner. Tenk hvis de fant ut hva vi var!

Jeg levde og lever ennå et dobbeltliv.

Ba meg undersøke selv hva jeg trodde var sannhet

Etter hvert begynte jeg å lure på hvorfor vi skulle tro på noe annet enn alle de andre. «Kan det være sant når det bare er pappa som tror det?»

På skolen ble vi også bedt om å passe oss for de vantro (altså de kristne) og de ikketroende. Læreren sa at de skulle bli straffet.

Dette gjorde meg veldig engstelig.

Da jeg luftet alt dette til pappa, gav han meg ingen raske svar. Han ba meg heller undersøke selv hva jeg trodde var sannhet. 

Ville ikke byttet troen for noe

Årene etter dette har også vært preget av mye frykt, engstelighet og ensomhet.

Jeg ble spurt en gang av en fra et annet land om jeg heller skulle ønske at foreldrene mine var muslimer, slik at jeg kunne fått en normal barndom.

Jeg svarte at jeg ikke ville byttet det for noe. 

På ID-kortet mitt står det den dag i dag at jeg er en muslim. Klærne jeg går i tyder på det samme.

Men identiteten min er ikke i klærne mine, heller ikke i det som står på ID-kortet mitt.

Min identitet finner jeg i Jesus! Jeg tror at han vil gjøre oss til en velsignelse for landet vårt!

 

Saken er skrevet ved hjelp av Øystein Fure Johansen i Stefanusalliansen.

Bildet er et illustrasjonsbilde.