– Jeg og mamma er bestevenner

At «jeg og mamma er bestevenner» er det mange unge som sier i dag, og det er noe nydelig og fint med at dagens ungdommer har et bedre forhold til sine foreldre enn kanskje generasjonene før dere hadde.

Men kan det bli litt utfordrende når man etter hvert skal bli voksen og selvstendig? Hvor avhengig skal man være av foreldrene sine?

Man trenger å finne ut hva man selv mener

Vi blir jo født rimelig hjelpeløse inn i denne verden. Vi er totalt avhengige av at foreldrene våre, eller noen andre voksne, tar vare på oss, gir varme, mat, nærhet og kjærlighet. Og vi er avhengige av dette i årevis.

Men på ett eller annet tidspunkt, så skal løsrivelsen fra foreldrene dine starte. Det er en naturlig og nødvendig prosess, som vi skal heie på. Man trenger å finne sin stemme, finne ut hva man selv synes og mener om ting, hva man liker og ikke liker og hvilken livsvei man ønsker å gå.

Mange unge finner mye støtte i foreldrene sine i en slik prosess. Det synes jeg er bra! Å diskutere med dem, spørre dem til råds og være åpen er det ikke noe usunt med.

Viktig å ta ansvar selv

Men valgene er det viktig at du etter hvert tar sjøl! Og at du kan «stå i» konsekvensene av valgene dine. For dersom pappa alltid kommer og rydder opp for deg, hver gang noe viste seg å få negative konsekvenser, da vil det etter hvert bli en usunn avhengighet til foreldrene.

Det er viktig at du øver deg på å ta ansvar selv, ordne opp i ting, spare egne penger til ting du ønsker deg, og sakte men sikkert bli mer selvstendig.

Og å bli sinna og fortvila over at foreldrene ikke forstår, det er ytterst normalt. Og ganske så bra. Det betyr at det foregår modning på innsida hos deg. Mange oppdager også at foreldrene har feil og mangler, og kanskje ikke er så perfekte som man har trodd. Det er også normalt!

Ingen voksne er feilfrie eller perfekte, – heller ikke foreldrene dine. Men er du heldig, så ønsker de å være der for deg i disse prosessene.

Den gode avhengigheten

Å bli voksen handler ikke om å stå alene, vi trenger alle noen å støtte oss på, gjennom hele livet.  Men å bli voksen, handler mye om å stå i, og ta konsekvensen av valgene man tar. At man rydder opp sjøl. At man sier hva man mener og ikke bare følger strømmen av de andre, – fordi det føltes lettest der og da.

Og gjennom å løsrive seg så ender man forhåpentligvis opp med å igjen kjenne på den gode avhengigheten til foreldrene. Den som handler om at man ønsker å prioritere noe tid sammen, snakker med dem om det som foregår, mimrer tilbake til barndommen og spør om råd når man trenger det.

Det er den gode avhengigheten.