Hva sier Bibelen om tungetale?

Hva sier Bibelen om tungetale? Hva mener Paulus når han i 1. Korinterbrev i blant annet kapittel 14 er kritisk til bruk av tungetale i offentlige sammenhenger?  Hilsen jente.

Svar:

Tungetale dukker opp flere steder i Bibelen. I en av Jesus misjonsbefalinger sier han at de troende ”skal tale med nye tunger” (Mark 16,17), og i Apostlenes gjerninger kan vi flere ganger lese at folk var fylt med Guds Ånd, og at de som konsekvens av dette begynte å profetere, og/eller  tale i tunger (se Apostlenes gjerninger 10, 44-46, 19,6, etc.).

Den mest omfattende undervisningen om denne gaven får vi i 1.Kor 12-14, hvor Paulus taler om ulike åndelige gaver, men ikke minst om tungetale.

Som i så mange andre spørsmål i Paulus-brevene, var det utfordringer i kirken som fikk ham til å ta opp spørsmålet om tunger. Det virker som at man i Korint-forsamlingen hadde gitt tungetale en uforholdsmessig sterk posisjon, og derfor hadde gitt tungetalen for stor plass i forbindelse med felles gudstjenester.

Paulus understreker derfor flere ting:

• Tungetale er en god gave! ”Jeg takker Gud; jeg taler mer i tunger enn noen av dere.” (1. Kor 14,18).

• Tunger er først og fremst ment for individuell oppbyggelse. «Den som taler i tunger, oppbygger seg selv, men den som taler profetisk, bygger opp menigheten.» (1. Kor 14,4).

• Når tungetale anvendes i uordna former, kan det være frastøtende for ikke-kristne. «Om nå hele menigheten kommer sammen, og alle taler i tunger, og det så kommer inn noen som ikke er fortrolig med dette eller ikke er troende, vil de ikke si at dere er gått fra forstanden?” (1. Kor 14,23).

• I forsamlingen bør gaver som bygger opp felleskapet prioriteres: ”Når dere kommer sammen, har den ene en salme, en annen har lære, én har åpenbaring, én har tungetale, en annen har tydning.” (1. Kor 14,26).

• Når det er sagt, er det ikke slik at tunger uten tolkning ikke kan brukes når du er sammen med andre, men det bør praktiseres i en mer stille former. ”Hvis det ikke er noen som kan tyde, skal den som taler i tunger tie når menigheten er samlet. Han kan tale for seg selv og for Gud” (1. Kor 14,28).

• Et unntak fra dette kan være felles sang i ånden (se 1. Kor 14,15). Mange mener at den gamle gregorianske sangen var en måte å prøve å melodisette denne formen for sang.

Oppsummerende betyr dette at det er forskjellige slags tunger:

1) Det personlige bønnespråket, uten tolkning.

2) Tungetale med profetisk betydning, som skal deles åpent for forsamlingen slik at forsamlingen skal kunne be om Herrens tydning.

3) Sang i Ånden, som vanligvis er en variant av 1, men hvor man synger i stedet for å snakke.

4) Eksisterende språk som en person får muligheten til å snakke uten selv å ha lært dette. Denne formen for tunger synes å ha vært den mest fremtredende i forbindelse med den første pinsedag (se Apg. 2,1-13).

Jeg har selv vært i situasjoner der 1-3 har vært i bruk, men fire har jeg bare hørt om av andre. Alle slags tunger, derimot, er et uttrykk for Guds nærvær i sitt folk, og bør derfor ønskes velkommen innenfor rammene Guds ord gir oss.