For en tid tilbake siden satt jeg meg ned med min rosa nynorskbibel, noe jeg ikke gjør altfor ofte, til tross for den spenstige fargen. Kanskje den oransje bibelen jeg bruker til vanlig får ta skylden for det.

Jeg leste historien om den lamme mannen som ble firt ned gjennom taket i Markus 2, og la merke til en ting. Det at gjengen måtte opp på taket, er jo noe av det som gjør denne historien så minneverdig – og selvsagt det Jesus gjør etterpå. Men hvorfor måtte de egentlig opp på taket?

På grunn av folkemengden kunne de ikke få båret ham fram til Jesus. (Markus 2,4)

Dette fikk meg til å tenke litt. Ser vi det samme i dag?

I veien

Det er sjelden det står folk utenfor og blokkerer inngangen til kirken, slik at vi ikke fysisk klarer å få med dem vi er glade i på gudstjeneste. Ved mindre det er veiarbeid rett på utsiden, vel å merke.

Nå er det heller alt det folkemengden, samfunnet, tilbyr av tilsynelatende gode ting som fyller opp både kalendere og hjerter, som er til hinder.

– Vil du være med i kirken?

– Nei, jeg skal på fest.

– Blir du med på leir i ferien?

– Nei, jeg skal på festival.

Vi vil så gjerne bære våre kjære fram for Jesus, men det virker så håpløst noen ganger. Kanskje tenker vi at det er like greit å bare gi opp, men Bibelen legger oss noe annet på hjertet:

Kast ikke vekk frimodigheten! For den gir stor lønn. (Hebreerne 10,35)

For mannen hadde aldri kommet seg til Jesus på egen hånd

På Veien

Folkemengden var altså i veien for den pågangsvillige vennegjengen, men da jeg leste videre, møtte jeg nok en folkemengde.

Hele folkemengden kom til ham, og han lærte dem. (Markus 2,13)

Den ene folkemengden er i veien, mens den andre er på Veien, og lytter med stor interesse på det Jesus har å si. For min del en ny favoritt-folkemengde i dette kapittelet!

Å se Jesus

Men om vi går tilbake og ser nøyere den første folkemengden igjen, oppdager vi noe. Det var ikke slik at folket sto der bare for å hindre denne vennegjengen – deres mål var å se denne Jesus, mannen de hadde hørt utrolige rykter om!

La oss håpe og be om at dette også må bli tilfellet med folkemengdene vi bare tenker er i veien i dag. Og la oss ha vennegjengen som forbilder. For slik de bar vennen sin fram for Jesus, slik skal vi også gjøre det. For mannen hadde aldri kommet seg til Jesus på egen hånd.