For noen år siden var jeg i militæret i indre Troms. Før jeg skulle inn i militæret ba jeg mye om prøvelser i troen, så troen kunne bli styrket. Jeg var ikke spesielt gira på militæret, men ba mye om at hvis det var det Gud ville, så skulle jeg inn, og håpa samtidig å få tatt lastebillappen.

Inn kom jeg til tross for eksem og greier, og jeg fikk det jeg ba om. Prøvelsene kom på rekke og rad etter den to måneder lange rekrutten.

Folk spurte; «Er du kristen, sånn serr? Hva er det som feiler deg?» «Hvordan kan du tro på Gud og Jesus? Det er jo bare myter og eventyr blanda sammen fra mange forskjellige land og kulturer.»

Troen begynner der fornuften slutter.

I flere måneder ble jeg stadig snakka ned til og stilt til veggs. Noen brukte enkelthendelser i Bibelen for å sette meg fast, og jeg måtte svare for meg før de gikk. «Hvorfor straffer Gud mennesker hvis han bare er kjærlighet?» Det var mange andre vanskelige spørsmål, og flere ganger måtte jeg si; «Jeg har ikke svaret på alt jeg heller!»

Gud trenger ikke lille meg til å forsvare seg.

«Jeg kjenner troen min blir styrket av slike samtaler»

Under et måltid i messa begynte en av gutta å argumentere for at evolusjonsteorien hadde rett og bibelen hadde feil. Det var tretti stykker ved bordet vårt som satt musestille og lyttet, mens vi diskuterte. Jeg valgte å avslutte samtalen før det ble dårlig stemning. Det siste jeg sa var: «Jeg syns du har en større tro enn meg hvis du kan tro at alt det skjedde med et smell, og at ingenting står bak. Det er vanskelig for meg å tro, med mindre Gud stod bak det smellet. Men takk for diskusjonen, jeg kjenner at troen min blir blir styrket av slike samtaler.» Da ble han sur og gikk.

Ville ikke være sammen med den kristne fyren

Mange ser ikke at vi kristne er helt vanlige folk, med en ekstra seier i vente. Jeg er en energifull kar som liker å finne på tull og ha det gøy, og det var flere sersjanter som sa «du er den siste jeg hadde trodd var kristen.»

Jeg opplevde at gutta jeg trodde var vennene mine ikke ville være med meg når de fant ut at jeg var kristen. Heller ikke lastebillappen så ut til å ordne seg og det var tøffe hverdager og vanskelig for troen, og jeg ba inderlig om at Gud måtte gi meg en pause fra alle prøvelsene.

Det ble helt stille i flere uker!

Jeg ble helt forfjamsa. ”Hvor ble det av alle prøvelsene, Gud?”

Jesus hører!

Vennene mine kom etterhvert tilbake, til stor glede, og en annen oppmuntring var at det også ordnet seg med lastebillappen, selv om jeg opplevde det som at andre hadde fortjent den mer enn meg.

Jeg ser det enda klarere nå i etterkant enn jeg gjorde mens det stod på: jeg fikk tydelige bønnesvar. Både prøvelsene jeg selv ba om, oppmuntring i lappen og en pause når jeg trengte det som mest. Jesus hører faktisk når vi ber!

Be så skal dere få. Let så skal dere finne. Bank på så skal det bli lukket opp for dere.

Matt 7, 7-8