Misjonsbefalingen er egentlig en enkel befaling

I Matteus 28,19-20 sier Jesus:

«Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn, og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se jeg er med dere alle dager inntil verdens ende».

Dette sier han der og da til disiplene, og her og nå til oss. Så hvorfor har vi slutta å ta denne befalingen personlig?

Det er ikke uten grunn disse versene kalles misjonsbefalingen. «Befalingen.» Det er ikke «hvis dere vil/når dere er ferdig med å gjøre det dere gjør nå/når får lyst». Det er «Gå derfor ut».

Man kan reise til en annen verdensdel, et annet land eller en annen by vitne om Jesus. Det er misjon. Men å gå på denne misjonsbefalingen er ikke tidsbegrenset til en periode utenlands, det gjelder hele livet.

Å drive misjon er en måte å leve på

Disiplene til Jesus var helt vanlige folk. Med helt vanlige jobber. De var som oss, egentlig.

Nå kan man få inntrykk av at vi har spesielle folk til misjon. Kirkeledere, pastorer og misjonærer. De tar ansvaret. Vi kan gi penger og be. Ikke at det ikke betyr noe, men misjon er mer enn kollekt. Å drive misjon er en måte å leve på.

Det mest behagelige er å la andre gjøre jobben. Å være en del av noe større som driver misjon holder vel?

Men Jesus kaller faktisk akkurat deg til å vise andre hvem han er. Og hvem er andre? Det er de du har rundt deg. Der du er nå, og der du kommer til å være. Både før og etter at du har flytta på deg.

Keith Green, en amerikansk, kristen artist som døde ung på 80-tallet, sa dette: «Hvis du ikke skal dra noe sted, må du være veldig sikker på at Gud har kalt deg til å være hjemme.»

En disippel gjør disipler

Det var Green sine ord, du finner ikke akkurat de i Bibelen, men han har et godt poeng. Vi må være bevisst på at vi er misjonærer der vi er, selv om vi er «hjemme».

Som kristne følger vi Jesus. En etterfølger av Jesus er en disippel. Og en disippel gjør disipler.

Misjon er en av de tinga som er så lett å forstå, men som krever så masse av oss at det letteste blir likevel å prøve å overbevise oss og andre om at det er vanskelig. Så vanskelig at vi ikke kan begynne enda. Vi vil jo finne ut hvordan først. Men så må vi heller bare starte.