Alene kristen på (ny) skole

Jeg husker godt  da jeg trådte opp første skoledag på Høyskolen i Oslo. Bak meg hadde jeg fem år på ulike kristne internatskoler, og jeg følte meg klar for å komme ut av «bobla» og inn i den virkelige verden. Visst hadde jeg trivdes virkelig godt med internatlivet, men nå tenkte jeg at det var på tide å være et vitne utenfor det kristne miljøet også. Jeg skulle ut og frelse verden!

Klassen min viste  seg å være en gjeng med fantastiske mennesker med humor og mange gode verdier. Men kristne, det var de ikke. Så jeg tenkte med meg selv at «yess, her har jeg virkelig en mulighet til å frelse folk!», og tenkte at det kom til å bli en enkel sak.

De skulle kjenne på en lengseletter Gud i sine tomme liv

Planen var følgende:  Jeg skulle fortelle at jeg var kristen og trodde på Gud. Deretter skulle de bli interessert og ville høre mer om dette. Så kunne jeg fortelle om evangeliet. Da skulle de kjenne på en lengsel etter Gud i sine tomme liv, og vips, så var jobben gjort. Ett mer navn i livets bok.

Men hva skjedde?  Kjente folk på lengselen? Var folk interessert i å høre mer? I grunn ikke. Noen var kanskje mer interessert enn andre, men den store lengselen jeg hadde sett for meg at folk hadde, den møtte ikke jeg på i alle fall. Det at jeg var kristen var heller ikke så eksotisk som jeg hadde tenkt at det skulle være. Det var jo mange som tilhørte en eller annen religion. Kristendommen ble på mange måter bare en av dem.

Hvorfor var det ingen som ville høre på meg?

Dette ble både tungt og sjokkerende for meg. Hvorfor var det ingen som ville høre på meg? Hvorfor forholdt folk seg så likegyldig til det jeg fortalte? Det ble en lang tankeprosess dette første studieåret som munnet sånn ca ut i følgende konklusjon:

Å snakke om  Jesus første gang man møter ett nytt menneske, kan være interessant for noen, men jeg fikk erfare at for mange var det et veldig fjernt tema. Derimot når jeg brukte tid med enkeltmennesker, når jeg tok meg tid til å høre deres livshistorie, når det først ble naturlig å ta opp de fleste tema mellom himmel og jord, først da ble Jesus et spennende tema.

Jeg hadde glemt kjærligheten!

Jeg forsto at  jeg hadde begynt i feil ende. Jeg hadde glemt kjærligheten! Jeg ville bare øke antall kristne som om det var ren statistikk. Det var først når jeg tillot Gud å jobbe gjennom meg, at de gode samtalene kom, og de har fortsatt.

Jeg vet ikke  om noen av dem jeg har snakket med har tatt imot Jesus, men de har i alle fall fått et lite innblikk i hvem han er. Kanskje vil det bli viktig for dem senere i livet en gang? Jeg på min side har i alt dette vært så heldig å få mange gode venner som jeg er utrolig takknemlig for!

Ill.foto:  Olly on fotolia