Aldri alene

Blæ, liksom. «Jeg  føler meg like mye alene likevel». Men hva om vi tenker litt mer på det? Har vi ikke løfter om at Gud er med oss? Gjelder ikke de selv om vi ikke føler det?

Gud er hansom er min konstante. Den som aldri forandrer seg. Som er den samme i går og i dag.

Helt uavhengig av min rolle i verdenshistorien

Min Gud er den samme som var med Moses da han gikk i ørkenen. Den samme som bad Noa bygge en ark, den samme som var med David gjennom alt, den samme som bevarte Daniel i løvehulen, den samme som lot Peter gå på vannet. Den samme som holdt Peter fast da han begynte å synke. Den samme som døde på et kors. Den samme som stod opp tre dager seinere. Den samme som seira over døden. Det er min Gud. Det er vår Gud. Helt uavhengig av min rolle i verdenshistorien, eller min rolle i noe som helst for den saks skyld.

I ganske mange av salmene i Bibelen virker de som har skrevet de litt vinglete. De spør i det ene øyeblikket «Hvor lenge, Herre? Vil du glemme meg for alltid?» (Eksempel hentet fra Salme 13). De lurer på hvor lenge de må vente før Gud griper inn. I det neste øyeblikket skriver de at de setter «sin lit til ham», og at de vil lovsynge ham. Dette tror jeg forteller oss at de er mennesker som går til Gud, slik de er, i den situasjonen de er i. Med klager, med glede, med sorg, med frustrasjon, med lovsang. Ofte kjenner kanskje ikke de heller at Gud er med, men det er noe som får de til å be. Noe får de til å stole på at han faktisk er der, selv om de ikke har følelsen av det.

Miste ting jeg klamrer meg fast i, for å se hvem Jesus er

Noen ganger er  alt tørt. Noen ganger er det ingen ting som er som det skal. Da er det iallfall greit å vite at Jesus er den samme. Selv om jeg må gi slipp på alt jeg har å komme med. Selv når jeg er helt tomhendt. Noen ganger lurer jeg på om jeg av og til må miste ting. Miste ting jeg klamrer meg fast i, for å se hvem Jesus er. For å se at han ikke er et sikkerhetsnett, men en sikkerhet. Den eneste sikkerheten som finnes.

Det er ikke bare at jeg aldri er alene fordi jeg har Jesus. Det er det at Jesus alltid er der. Han er med meg. Når jeg er med han er han med meg. Det blir noe litt annet, selv om det er det samme. Det viser meg at Jesus ikke bare er en jeg faller tilbake på når jeg møter motgang, men at han er der alltid, og derfor også i motgang.

Ill.foto: © Valerie Potapova – Fotolia.com