«Så snart…»

To små ord som kan skjule feighet. De kan begrense deg. De kan lyve om livet ditt nå. De kan lyve om framtida di. De kan hindre deg i å følge Guds vilje. To bittesmå ord: «så snart».

Det er så lett å si det. Enda lettere å tenke det: «Ja, det vil jeg gjøre. Så snart jeg har fått ordna det eller det, har kommet meg dit eller dit.» «Ja, slik vil jeg være. Jeg skal endre meg så snart det eller det har skjedd.» Du har en plan, men du lager en betingelse.

• Så snart jeg er voksen, DA skal jeg gi kollekt.
• Så snart jeg har egen leilighet, DA skal jeg være gjestfri.
• Så snart jeg har kjæreste, DA skal jeg få andaktsrutiner.
• Så snart jeg har livet på stell, DA skal jeg bli kristen.

Du lager en grense som gjør at du kan bli på stedet hvil en liten stund til.

Skjuler noe som ikke er sant

Problemet med å tenke slik er at du bygger deg et venterom. Et venterom der du ikke egentlig trenger å forholde deg til virkeligheten. Du trenger ikke ta sjanser, vokse eller gå ut av komfortsonen. Du kan sitte der, bla i gamle ukeblader og vente. Du blir begrensa og slipper å innse at du kanskje bare er litt redd for hva som skjer om du hopper i det. Du kan ha gode grunner for å bli. Du kan være redd for å ikke strekke til, for å bli sliten eller skuffa. Så du blir sittende i venterommet.

Problemet er at ordene så snart ofte skjuler noe som ikke er sant. Det sier på en måte at livet du lever i dag er litt mindreverdig, at det ikke er nok.

Men det er jo ikke sant! Livet ditt i dag skjer her og nå. I dag har du muligheter og relasjoner som kan være spennende. Du kan bety en forskjell og du kan oppdage nye sider ved deg selv.

En billig unnskyldning

I tillegg legger så snart et helt vilt press på livet ditt etter at kravet er oppfylt. Da skal alt ordne seg, bli bra og lykkes – men hva om det ikke skjer så lett som du hadde trodd? Tenk om rutiner ikke blir lettere med kjæresten, og tenk om det å ha egen leilighet ikke gjør det lettere å få besøk?

Problemet er at så snart gir deg en billig unnskyldning for å ikke høre på Guds ledelse. Gud kaller oss hver dag til å møte mennesker, se de svake, krysse grenser og oppsøke ham. Han har gitt oss mange råd og bud for hva vi skal gjøre med livene våre. Uten forbehold.

Han sa ikke at vi skulle «gå ut og gjøre alle folkeslag til disipler, så snart vi var ferdig utdanna, modige, flinke, gift og trygge». Han sa at vi skulle gå. Tjene. Velsigne. Og han lovet å gå med – og det er nok.