«Salige er de fattige i ånden, for Himlenes rike er deres.» (Matt 5,3)

Nå skal jeg være helt ærlig med deg. Som en kristen i et sekulært samfunn med et kaos av meninger blir jeg dødssliten.

Det er et konstant jag etter aksept og anerkjennelse fra alle kanter.

Kristen i populærkulturen

Jeg møter på fordommer og stempler mot kristne i flere ulike former og fasonger. Det kan dukke opp i flere ulike fag på skolen og hodet mitt har i flere tilfeller gått i et fullt kjør av trosforsvar i timen.

Samtidig er det deler av meg som ikke har klart å løsrive seg fra populærkulturen og det tærer enda mer. Det er et konstant jag etter aksept og anerkjennelse fra alle kanter.

Følelsen av å aldri være «riktig» har tatt over til tider. Jeg har lenge lagt ned utrolig mye energi i å prøve å sjonglere alt, finne en god balanse og ikke minst faktisk klare å stå stødig utenfor ungdomskulturen på skolen. Men, det har bare ikke gått og jeg har blitt utslitt og nummen av det.

Å være «fattige i ånden»

I denne sesongen av livet mitt ble plutselig det første verset av Saligprisningene utrolig viktig for meg (Sidenote: Saligprisningen er innledningen til en av Jesus mest kjente prekener, Bergprekenen. Den står i Matteus 5, 1-12 og Bergprekenen fortsetter utover til kapittel syv. Jeg anbefaler den på det sterkeste.):

«Velsignet er de fattige i ånden, for Himlenes rike er deres.» (Matt 5,3)

Jeg hørte på en andakt på bibel-appen av Christine Caine, bra dame, om nettopp dette verset. Hun snakket om hva det betyr å være fattige i ånden og hvorfor Jesus tydelig indikerer at dette er positivt.

Personlig snakket dette verset til det i meg som prøvde å streve og strekke meg etter alt og ingenting.

Dette verset snakker ikke om materialistiske ting i det hele tatt, men om det åndelige. De som er fattige i ånden er de som erkjenner at i seg selv har de ingenting å gi til Gud og i det søker Gud.

– Jesus har allerede gjort alt

Altså, det handler ikke om at vi må være gode nok, talentfulle nok, disiplinere og anstrenge oss for å nå Gud, fordi Jesus har allerede gjort alt. Jesus kom ned, Han møtte oss der vi var og tok vår skyld på seg sånn at vi kunne ha en relasjon til Han.

Da Jesus sa at det var fullbrakt mente Han det. Derfor blir vi velsignet og tilfredsstilt med en indre glede, når vi anerkjenner at vi er fattige i ånden.

– Jesus utfordret meg til å erkjenne min svakhet

Personlig snakket dette verset til det i meg som prøvde å streve og strekke meg etter alt og ingenting. Det var Jesus som inviterte meg til roen i hans trygge fang. Jesus utfordret meg til å erkjenne min svakhet, så jeg kunne ta imot hans styrke. Som det står i 2 Korinterbrev 12,10: «når jeg er svak, da er jeg sterk».

Så til deg som sitter på andre siden av denne skjermen og leser en random jentes ærlige anerkjennelse av at jeg ikke får det til uten Gud: Jeg inviterer deg til å bli med på å leve i anerkjennelsen av at vi er fattige i ånden og trenger Guds styrke, for da tror jeg vi får oppleve hans nåde.